Hvordan komme til tro og bli frelst?

Tro er å komme til Jesus med det som ligger på ens hjerte!

TRO

 

Tro - er et hovedbegrep i bibelsk og kristen sammenheng. Det er ikke noe entydig begrep, men snarere et ord som viser mangfoldet i menneskets ytringer i møte med Gud og hans ord. Bibelen taler om: Tro som tillit Matt 9:2. Mark 10:52. Tro på åpenbaringsordet Apg 8:35ff. Matt 16:16-17. Frelsende tro, Joh 3:16. Ef 2:8. Rettferdiggjørende tro, Rom 1:16-17. 3:28. Fil 3:9. Tro som nådegave, 1Kor 12:9. Rom 12:3, 6. Tro som livsform Gal 2:20. 1Tim 2:15. Tro om troens innhold, Apg 6:7. 14:22.

GT har flere ord som dekker begrepet tro. Disse ord er oversatt med uttrykk som stole på, søke tilflukt til og trøste seg til. Det viktigste ord for tro i GT, 'ãman, har samme rot som ordet amen, det være fast, og kan bety både å holde fast på, Jes 26:2, å ha tillit til, og å være trofast og sann. Ellers møter vi i GT, i 1Mos 11-25, han som blir kalt "alle troendes far", Abraham, Gal 3:7-9. Denne skikkelsen forener i seg det meste av det vi forbinder med tro. Både tilliten til Guds løfte, lydigheten mot kallet og troen på Guds allmakt er sider av hans trosliv i pakten med Gud. Denne tro ble regnet ham til rettferdighet, 1Mos 15:6, noe som får sentral betydning i NTs trosforståelse, særlig hos troens apostel, Paulus.

De greske hovedordene er pístis, tillit, tro, troskap, trofasthet, overbevisning, og verbet pisteúein, å holde for sant og pålitelig, fortrøste seg på. NT gir ikke det vi kan kalle en definisjon på begrepet tro, se likevel Heb 11:1. Viktigere er det å vise hva troen gir, griper om, er avhengig av, noe som kommer særlig klart frem hos Paulus. Hva tro er, blir tydeligere om vi ser hva motsetningen til tro er. Den viktigste motsetning til troen er verken vantro eller tvil, men selv-ros. Slik evangeliet er motsetningen til loven som frelsesvei, slik blir troen et motstykke til uttrykket: å rose seg av, Ef 2:8-9. Rom 2:17ff. Rom 3:21-23. Den religiøse person, som i en viss forstand er troende, kan lett bli en som roser seg av sin egen livsførsel og livsinnstilling, og søker frelse hos Gud på den veien. Slik kommer vedkommende i motsetning til den sant troende, som bare har Kristi kors å rose seg av, Gal 6:14. Dermed blir troen å forstå som menneskets mottakelse av Guds frelsesgave, Joh 1:12. Disse frelsesgavene er en frukt av Jesu gjerning til frelse for oss, og gjennom Guds ord blir dette forkynt til frelse for den som hører ordet, det ordet som virker troen i hjertet, Rom 10:8-15. Joh 17:20.

Den frelsende tro bekjenner seg til den frelsende Herre, Rom 10:10. 1Joh 4:2. Den kristne kan ikke tjene to herrer, og må derfor forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen og bekjenne troen på Den treenige Gud, noe som svarer til det livsmønster den troende ble satt inn i ved dåpen, Rom 6:4.

Det hører altså med til troens liv at man vil bryte med synden, både den synd som ytrer seg i brudd mot Guds bud, og den synd som roser seg av egne fortrinn slik fariseerne gjorde, Fil 3:4-9. I den forbindelse er det rett å prøve seg selv om en er i troen, 2Kor 13:5, idet man stadig må kjempe for troen på evangeliet, Fil 1:27-29. Det gjelder da å ha blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Heb 12:1-3. Da er det godt for oss å ha vitnesbyrdet fra de mange troskjempene mellom oss, Heb 11. Slike vitnesbyrd viser oss hva troen betyr i hverdagen.

Troens liv næres og styrkes ved nådemidlene og nådegavene som Gud har gitt menigheten, Ef 4:11-13. 1Kor 12:28. Slik blir menigheten og den enkelte oppbygget på sin høyhellige tro, Jud 20.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

 

 

FRELSE

 

Frelse - En rekke hebraiske ord og uttrykk kan brukes for å betegne frelse. Det mest sentrale av disse er avledet av ordstammen yasha' som også inngår i navnet Jesus som betyr "Herren er frelse", Matt 1:21. En rekke andre egennavn bekjenner også Gud som frelser: Jesaja betyr "Herrens frelse"; Josva er det samme navnet som Jesua, Hosea betyr frelse. Dette var Josvas opprinnelige navn.

Mennesklige handlinger kan bety frelse eller redning for andre. I mange tilfelle kan ordene for frelse brukes uten noen spesiell teologisk mening. Det kan dreie seg om redning i krig. En beleiret by søker frelse (hjelp) av mennesker slik at den utfris fra fienden, 1Sam 11:3. Slik reddet David en gang innbyggerne i Ke´ila ved å dra til kamp, 1Sam 23:5. Mennesker som utviste et spesielt mot, og som lyktes i å frelse Israel i kamp, ble ved flere anledninger oppfordret til å herske over israelittene. Det gjaldt Gideon som avviste oppfordringen, Dom 8:22f, og det gjaldt David som allerede flere ganger hadde frelst israelittene fra filistrerne, 2Sam 3:17-18. Særlig kongene hadde til oppgave å frelse eller forløse folket. Dette gjaldt ikke bare i krig, men også i private rettskonflikter hvor den enkelte kunne be om kongens frelsende (hjelpende) inngrep, 2Sam 3:18ff. Men også på det sosiale området var kongen den som skulle forløse og frelse de fattige, nødlidende og undertrykte i folket, Sal 72:4, 13f.

Flere ganger fremheves det at mennesker er ute av stand til å frelse, og det er en fare for folket å si: "Min egen hånd har frelst meg," Dom 7:2:7. Derfor kan seieren over fienden nærmest gis som et under med et lite antall soldater. Profeten Hosea fremhever at Israel ikke kjenner noen annen Gud enn Herren som førte dem opp fra Egypt med tegn og veldige under. "Noen annen frelser finnes ikke!" Hos 13:4. Det er ødeleggende for Israel å sette seg opp mot Gud som er "din hjelp", Hos 13:9. Guds livsfremmende bud er nettopp gitt for at folket skal ferdes på livets veier og berges fra døden. En rekke steder fremhever at folket har fått landet og er blitt frelst fra fienden av Guds kraft og i Guds navn, Sal 44:3-8. Hos 14:4. I forlengelsen av slike "hellig krig"- utsagn som tilbakefører frelsen til Gud alene, fremhever profeten Jesaja at Gud er den eneste som gir frelsen uavhengig av menneskers gjerninger og kraft. "Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst", Jes 30:15. Jesaja forkynner her det samme budskap inn i sin samtid på 700-tallet f. Kr. som Moses gjorde for israelittene, da han førte dem ut fra trelldommen i Egypt. Klemt mellom hæren og havet, skulle folket få se Guds frelse. "Herren skal stride for dere og dere skal være stille (holde dere i ro)", 2Mos 14:13-14. Dette var da også det som skjedde. Israel er et folk som har sin frelse i Herren, 5Mos 33:29. "Han ble meg til frelse", 2Mos 15:2. Også en hedning (Jetro) blir glad og lovpriser Herren, når han hører at Herren frelste Israel av egypterkongens hånd, 2Mos 18:9-10.

Gjennom disse frelseshandlingene viser Gud at han handler på historiens arena, men Guds frelse kan også innebære seier over kaosmaktene i skaperverket, Sal 74:12-14, befrielse fra individuelle trengsler, Sal 18:19-20, eller helbredelse av sykdom, Jes 38:16-20.

Folkets erfaringer med Gud som frelser er også grunnlaget for ropet som særlig ofte forekommer i Salmenes bok, Sal 12:2. 20:10. 28:9. 60:7. 86:16. 108:7. Salmenes bok kan fremheve Guds frelse som så viktig at den må bli kjent blant alle folkeslag. Da vil alle folk prise Gud, Sal 67:2-4.

Profetene kunngjør Guds frelse som skal utfri og bringe folket tilbake fra fangenskap og eksil med glede og jubel, Jes 43:3-7. Jer 31:7-14. 46:27. Sak 8:7-8. Israel skal øse vann av frelsens kilder, Jes 12:3. Hele verden oppfordres til å vende seg til Gud og bli frelst, Jes 45:22. Herren vil gjøre sin tjener til et lys for hedningefolkene, "for at min frelse må nå til jordens ende", Jes 49:6. Gud er således i GT ikke bare en frelsende Gud for Israel, men for alle folkeslag.

Også i NT kan ordet frelse (verb: sozo; substantiv: soteria) brukes om redning i livsfare, Apg 27:20, 31, 34. Peters rop: "Herre, frels!" da disiplene holdt på å gå under i stormen, Matt 8:25, og "Herre frels meg!" i Matt 14:30, er knyttet til ytre faresituasjoner. Men ordene har også tilknytning til tilhørernes og lesernes situasjon hvor ropet brukes i gudstjenestlig sammenheng til å utbe Guds redning fra overmektige fiender og døden.

Redning fra den uunngåelige død er også ment når de som gikk forbi Jesu kors, spottet ham og sa: "Frels deg selv og stig ned fra korset!". På samme måte spottet yppersteprestene ham seg imellom og sa: "Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse!" Mark 15:29-31. En av ugjerningsmennene som hang sammen med Jesus spottet ham og sa: "Er du ikke Messias? Frels deg selv og oss!" Luk 23:39. Den andre fryktet Gud og bad om at Jesus måtte komme ham i hu i sitt rike. Jesu svar "I dag skal du være med meg i Paradis!" Luk 23:40-43, viser at han i dette tilfellet ikke knyttet frelsen til redningen fra den forestående død, men til fellesskapet med seg gjennom døden.

Døden er likevel også for Jesus den siste fiende som han bad om redning fra: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt," Heb 5:7. Joh 12:27. Luk 23:46. Guds frelse overfor Jesus viser seg altså ikke ved at han lar Jesus stige ned fra korset for å vise sin makt, men ved at han reiser ham opp igjen fra de døde.

Frelsesbegrepet brukes ellers flere ganger i forbindelse med Jesu helbredelser. I disse sammenhengene knyttes frelsen fra sykdom o.l. nær til troen på Jesu makt til å helbrede. Flere ganger sier Jesus til de syke: "Din tro har frelst deg!" Mark 10:52. Luk 8:48. 17:19. 18:42. I disse tilfellene er det Jesu ord og handlinger som helbreder, men Jesus viser til henvendelsen til ham med bønn om redning som en forutsetning for at underet kunne skje. Tilsvarende forteller Mark 6:5-6 at motstand mot Jesus (vantro) stenger for at han kan komme til å gjøre sin mektige gjerning. Jesu helbredelser er således "jeg-du"-handlinger hvor Jesus møter enkeltmennesker med redning. De er ikke en mirakelmanns massehelbredelser som skal demonstrere hans egen makt uavhengig av de mennesker han møter.

Flere steder i NT fremhever sammenhengen mellom Guds frelseshandling i gammel tid og Guds nye frelseshandlinger. Sakarja sier i sin lovsang: "Han oppreiste oss et horn til frelse i sin tjener Davids hus", Luk 1:69. Hornet kan sikte til hornet som et symbol på makt, men også til hornet på alteret. Alteret som hadde fire horn, ett på hvert hjørne, var asylsted for en forbryter som var truet av overmektige og livstruende fiender. Dette gammeltestamentlige bildet brukes for å uttrykke at Gud har oppreist en makt til frelse som gir redning fra døden for den som griper fatt i det, Luk 1:71. Man lærer også frelse å kjenne ved at syndene blir forlatt, Luk 1:77. Frelsen innebærer en frikjennelse som tar bort grunnlaget for straff.

Jesu frelse er ofte knyttet til tilgivelse av syndene. "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt." Luk 19:10. Matt 9:10-13. Slik ble Sakkeus og hans hus frelst, da han vendte seg bort fra urett og søkte samfunn med Jesus og gjorde opp for seg. Jesus brakte gjennom syndstilgivelse og nytt liv frelse til en av Abrahams barn, Luk 19:9.

Frelsen hører hjemme i en større eskatologisk sammenheng enn dette liv. Det går an å berge sitt liv i denne verden og likevel miste det. Og motsatt kan en miste sitt liv og likevel berge det. Menneskets endegyldige frelse avgjøres når Menneskesønnen kommer i sin fars herlighet med de mektige engler, Mark 8:34-38. Lk 9:24-26. Menneskers rikdom eller makt som har stor betydning for liv og helbred på jorden, kan heller stenge for adgangen til Guds endegyldige frelse, enn åpne opp for den. "Det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike." Matt 19:23. Frelsen er ene og alene avhengig av Guds nåde og miskunn. For mennesker er det umulig å frelse seg selv, men "for Gud er alt mulig." Matt 19:25-26.

I Kirkens eldste forkynnelse ble frelsesbegrepet brukt til å sammenfatte innholdet i evangeliet om Jesus Kristus. Etter at Peter hadde helbredet en lam mann i templet i Jesu navn, ble han forhørt om sin befatning med saken. Da bekjente han: "Det er ikke frelse i noen annen. For det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." Apg 4:12. Her betegner frelsen både helbredelse og eskatologisk frelse, Apg 3:6. 4:9f. Det apostoliske budskap utelukker enhver annen frelsesvei enn gjennom Jesu nåde og hans syndstilgivelse Apg 13:38. 15:10f. Frelse gis ved tro på Jesus Kristus, Apg 16:31. Innholdet er først og fremst syndenes forlatelse, Apg 10:43, som innebærer et nytt forhold til Gud og arvedel blant de som er helliget Herren, Apg 26:17ff. På den ytterste dag skal hver den som påkaller Herrens navn, bli frelst, Apg 2:20f.

I Paulus` forkynnelse er evangeliet om Jesus Kristus Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker, Rom 1:16. I evangeliet er Guds veldige kraft virksom og rettferdiggjør synderen, slik at han går fri fra Guds vredesdom. Ingen makt kan skille den som tror på Kristus, fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre, Rom 8:38. 2Tim 4:18.

I 1Tim 2:11-15 finner vi et avsnitt om kvinnen. Etter en understreking av Evas fall i synd, kommer det mye omdiskuterte vers 1Tim 2:15: "Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet." Tolkningene har vært mange. Katolske eksegeter har endog ment at barnet er Jesus og kvinnen i dette verset er jomfru Maria. Mest nærliggende er det å betrakte overgangen fra "Eva" og "kvinnen" i 1Tim 2:14 til "hun" og "de" i 1Tim 2:15 som en generalisering fra Eva til alle kvinner. I Efesus var det krefter som så ned på kvinnens ekteskapelige liv (jfr. 1Tim 4:3). Apostelen tar her et oppgjør med dette - i forlengelsen av ordene om kvinnens underordning i menigheten og begrunnelsen i skaperverket og fallet 1Tim 2:12-13. Ektestanden, det ekteskapelige samliv og de ekteskapelige plikter (hustavlen) er en god ordning - gitt av Gud. Nettopp i den standen - som enkelte nedvurderte - skal hun bli frelst. Hun blir ikke mer frelst av å leve i sølibat. Men dette sies med den selvsagte forutsetning at kvinner (som menn) lever omvendelsens liv i tro osv. -jfr. siste delen av verset. Med dette utgangspunktet kan verset ikke forstås dithen at kvinner som ikke er gift og føder barn, for alltid er ufrelst. Det ville stride grunnleggende imot alt apostelen ellers skriver om frelsen og kjønnenes fulle likestilling hva angår frelsen.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

 

Frelsesvisshet (eller utvelgelsesvisshet)

 

Frelsesvisshet- grunner seg på det Gud har gjort til frelse. Paulus gir et sterkt eksempel på frelsesvisshet i Rom 8:28-39. Ellers har NT en mengde utsagn om at den kristne er viss på evangeliets sannhet og dermed frelsens grunn, Luk 1:4. Apg 4:20. 1Tess 1:5. Men han er også viss på at han selv har tatt imot frelsen og altså står i et rett forhold til Gud, Rom 8:38f. Denne visshet er Den Hellige Ånds gave. "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn", Rom 8:16. Guds Ånd vitner sammen med menneskets ånd som er nyskapt i gjenfødelsen, om at det er Guds barn. Guds Ånd lærer nemlig det troende mennesket å rope "Abba, Far!", Rom 8:15. Gal 4:6f. Vissheten er altså en følge av at Ånden bor i hjertet. Ingen annen enn Gud selv kan vende et menneskehjerte i bønn og takksigelse til Gud. Den som opplever det som beskrives i Rom 8:15-27, er følgelig viss på at han står i et rett forhold til Gud. 1Joh. taler mange steder om denne vissheten, 1Joh 2:3. 3:19:24. 4:13. 5:2. "På dette kjenner vi at han blir i oss, av den Ånd som han gav oss." 1Joh 3:24. Og at Ånden bor i mennesket, gir seg til kjenne ved at Guds kjærlighet er utgytt i hjertet, slik at den kristne elsker både Gud og de andre kristne, 1Joh 4:19. 3:14. NT forutsetter at alle kristne, "vi", har denne vissheten. Likevel er ikke tro og visshet det samme. Tro kan omtales som en "lengselstro eller en tilfluktstro" (Pontoppidan); vissheten er den "hvilende tro, som er overbevist om sin gyldighet og kjenner igjen Den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte."

Den måten som frelsesvissheten gis oss på, er klar nok i Bibelen: det skjer ved Evangeliets ord, hørt eller lest, og ved de nådemidler vi tar imot etter Jesu Ord (dåp og nattverd). Frelsesvisshet eller om vi vil: utvelgelsesvisshet, faller derfor helt ut sammen med å få vissheten om å få syndenes forlatelse.

Frelsesvisshet eller barnekårsvisshet er overhodet ingen ting annet enn syndsforlatelsesvisshet (rettferdiggjørelsesvisshet, forsoningsvisshet). 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

Kilde: Troslære av Øivind Andersen.