Synd er i GT beskrevet med ordene: hattãt, å forfeile et mål, ta feil av veien, gjøre feiltrinn, forse seg; 'ãwon, å vike av fra veien, villet avvik fra veien.

SYND

 

Synd - er vantro, Joh 16:9, dvs. den består i at mennesket river seg løs fra avhengigheten til Gud, og i stedet lever sitt eget selviske liv. Synd er i GT beskrevet med ordene: hattãt, å forfeile et mål, ta feil av veien, gjøre feiltrinn, forse seg; 'ãwon, å vike av fra veien, villet avvik fra veien, overtredelse, misgjerning; pæsja', å vende seg mot Gud i åpent opprør, frafall. I NT brukes bl.a. hamartía, å forfeile sitt mål, skyte feil (f.eks. en pil), feiltrinn, forseelse, synd; anomía, lovbrudd, lovløshet, misgjerning; paráptõma, falle ved siden av, overtredelse, feiltrinn.

All synd er egentlig rettet mot Gud, og er motsetningen til et liv i Guds hellige kjærlighet, Matt 22:37. Menneskehjertet er frafallent fra Gud, Sal 51:7-12, og ulydig mot Guds vilje, Mark 7:21f. En følge av denne ulydighet er at Guds vrede kommer over synderen. Mennesket står helt fra fødselen av i et forvendt (pervert) forhold til Gud, Joh 14:4. Rom 5:12ff. Denne medfødte onde tilbøyelighet kalles arvesynden. Synden kom inn i verden ved Adams fall (se Fallet), og spredde seg siden til hele menneskeslekten, Rom 5.

Synden er en makt, den hersker over det falne mennesket, Rom 3:9. 5:12-21. Det falne mennesket tjener synden, Rom 6:6-20. Ved loven blir et menneske bevisst sin synd, Rom 7:7-13, som føles som slaveri, Rom 7:14-24. Synden medfører også skyld, Matt 6:12, som igjen medfører straff, 1Mos 3. Syndens konsekvenser er opphevelse av livssamfunnet med Gud, Rom 1:18-32, skaperverkets forgjengelighet, Rom 8:20. Det førte til at sykdom og pine og sorg og død kom inn i verden.

Syndens makt, skyld og straff kan bare bli tatt bort ved soning ved Guds Sønns stedfortredende gjerning, og tilegnelsen av denne gjerning skjer ved menneskets tro og tillit til den.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

 

"Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud." Jer 31:18.

OMVENDELSE

 

Omvendelse - er et sentralt begrep både i GT og NT. Det er gjengivelse av hebr. sjub, å vende seg bort fra, å vende tilbake (subst. teshubã); gr. metánoia, av verbet metanoeín, å erkjenne etterpå, angre, anta et nytt sinnelag, forandre sinn, gjøre bot. Ordet innebærer noe mye mer enn å vende seg bort fra enkeltsynder, det er en total forandring av selve livsretningen - og inkluderer både tro, tanke og livsførsel. Det er å vende seg bort fra synden og gudløsheten og å vende seg til Gud og hans frelsende nåde i tro og tillit og til et liv til hans ære, slik det er understreket i Matt 3:2. Apg 2:38. 17:30. Åp 2:5. 3:3.

Omvendelse består derfor av to hoveddeler, anger og tro. Både i GT og NT blir menneskene oppfordret til å omvende seg, vende seg bort fra synden. Denne oppfordringen til menneskenes vilje er reell, det ser vi ut fra Jesu ord om dem som ikke ville, Matt 23:37. Men hele Bibelen minner oss om at sann omvendelse egentlig er et Guds verk. Derfor ber profeten: "Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud." Jer 31:18. Dette gjør Gud ved sin Ånd når han overbeviser menneskene om synd og om frelse. Slik blir også omvendelsen en Guds virkning på oss og i oss gjennom Åndens redskap, som er Guds ord. Da kan det sies på denne måten: "Så har da Gud også gitt hedningene omvendelse til livet," Apg 11:18. 1Tim 2:25. 2Pet 3:9. At Gud gir omvendelse og tro, kan også uttrykkes med at Gud gjenføder et menneske. Gjenfødelse er brukt for å understreke at det åndelige livs begynnelse hos Guds barn, ikke er deres eget verk, men Guds inngrep, 1Pet 1:3, 23. "Omvendelse og syndenes forlatelse skal forkynnes for alle folkeslag," sier Jesus, Luk 24:47.

Omvendelse er ikke en forbedring ut fra våre menneskelige muligheter, men frukten av en sann omvendelse er et liv i overensstemmelse med Guds vilje, Matt 3:8. En tro uten omvendelse er en død tro uten frelsende kraft. "Omvendelse kan det ikke være eller sies å være når jeg med min gjerning vil sone og betale for synden. For ettersom jeg er en synder og et vredens barn, som Skriften sier, kommer jeg ikke til å kunne utslette synd med synd, men bare øke synden. Men det kalles omvendelse når jeg tror Guds ord, som overbeviser meg om og anklager meg for å være en synder overfor Gud og dermed fordømt, og når jeg av hjertet forferdes over at jeg igjen og igjen har vært ulydig mot min Gud. Jeg har ikke aktet hans bud rett og enda mindre holdt noen av dem. Likevel fortviler jeg ikke, men lar meg vise til Kristus for å søke hjelp hos ham og i tillegg fast tror at jeg skal finne nåde. For han er Guds lam som fra evighet av var utsett til å bære verdens synd og betale for den ved sin død." (Luther).

Daglig omvendelse er et uttrykk som går på kristenlivet som helhet, helliggjørelsens kamp mot synden, og tilliten til Jesus i ordet: "Dåpen betegner at den gamle Adam i oss ved daglig anger og bot skal druknes og dø med alle synder og onde lyster, og på den annen side at det daglig skal komme fram og oppstå et nytt menneske som lever evig i rettferdighet og renhet for Gud." (Luthers Lille katekisme).

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.