BIBELEMNE (Nytt bibelsk emne hver måned)


EMNE FOR NOVEMBER MÅNED ER:

43. Hva sier Bibelen om: Herre

TIDLIGERE BIBELSKE EMNER

42. Hva sier Bibelen om: Tallsymbolikk.

41. Hva sier Bibelen om: (Å) Uttømme.

40. Hva sier Bibelen om: Udødelighet.

39. Hva sier Bibelen om: Tålmodighet.

38. Hva sier Bibelen om: Tusenårsriket.

37. Hva sier Bibelen om: Syndefrihet.

36. Hva sier Bibelen om: Syndefallet.

35. Hva sier Bibelen om: Helbredelse.

34. Hva sier Bibelen om: Apostel.

33. Hva sier Bibelen om: Rettferdiggjørelse.

32. Hva sier Bibelen om: Evangelium.

31. Hva sier Bibelen om: Gudsfrykt.

30. Hva sier Bibelen om: Tilbedelse.

29. Hva sier Bibelen om: Offer.

28. Hva sier Bibelen om: Foster.

27. Hva sier Bibelen om: Guds barn.

26. Hva sier Bibelen om: Lidelse.

25. Hva sier Bibelen om: Omvendelse.

24. Hva sier Bibelen om: Frelsesvisshet.

23. Hva sier Bibelen om: Frelse.

22. Hva sier Bibelen om: Synd.

21. Hva sier Bibelen om: Antikrist.

20. Hva sier Bibelen om: Betlehem.

19. Hva sier Bibelen om: Fred (Shalom).

18. Hva sier Bibelen om: Kjærlighet.

17. Hva sier Bibelen om: Nådegave.

16. Hva sier Bibelen om: Jesus Kristus.

15. Hva sier Bibelen om: Tro.

14. Hva sier Bibelen om: Utvelgelse.

13. Hva sier Bibelen om: Adiafora.

12. Hva sier Bibelen om: Barn.

11. Hva sier Bibelen om: Formaning.

10. Hva sier Bibelen om: Faste.

9. Hva sier Bibelen om: Fariseerne.

8. Hva sier Bibelen om: Dødsriket.

7. Hva sier Bibelen om: Loven.

6. Hva sier Bibelen om: Abraham - el. Abram.

5. Hva sier Bibelen om: Bønn. 

4. Hva sier Bibelen om: Helliggjørelse.

3. Hva sier Bibelen om: Forsoningen. 

2. Hva sier Bibelen om: Fortapelsen.

1. Hva sier Bibelen om: Anger.

 


43. Hva sier Bibelen om: Herre

Herre - I den norske oversettelsen av GT er Herre en oversettelse av den hebraiske gudsbetegnelsen adonaj, mens Herren er en gjengivelse av det hebraiske gudsnavnet Jahve. Se Guds navn. Herre heter på gresk kyrios, og kan brukes både i profan og religiøs sammenheng. Når jødene oversatte GT fra gresk (Septuaginta), var det dette navnet de valgte som oversettelse for de hebraiske termine adon(aj) og Jahve. I hellenistisk religion og romersk keiserkult kunne Herre-navnet bli brukt som guddommelig æresnavn.

I NT brukes kyrios iblant om mennesker, og da for å betegne en person som var utrustet med makt og myndighet, og som høflig tiltale til en høyerestående, Matt 6:24. 10:24. 21:30. 24:48. 27:63. Apg 10:4. 16:30. Jesu disipler tiltalte ofte Jesus som Herre, Matt 8:25. 14:30. 16:22. Luk 9:54, og også andre tiltalte ham slik, Matt 8:21, eller påkalte ham som Herre for å be om hjelp i sin nød, Matt 8:2. 15:22. 17:15. 20:30. Når Jesus i evangeliene under sitt jordeliv slik tiltales som Herre, er dette ikke bare uttrykk for ærbødighet og respekt - også Jesu guddommelige maktstilling klinger med i bruken av Herre-navnet, Joh 20:28. Slik også når Jesus noen få ganger omtaler seg selv som kyrios, Matt 21:3. Joh 13:14, jfr. Matt 10:24f, som viser at Jesus har vist seg å være kyrios overfor disiplene. Når døperen Johannes ifølge Matt 3:3 anvender et sitat fra GT, Jes 40:3, på seg selv og sin oppgave som veirydder for Jesus, er dette gjengitt slik at "Herren", som i GT refererer til Gud, brukes med referanse til Jesus. Innen teologien taler en gjerne om jahvistisk analogi, dvs. at Jesus fremtrer analogt med Herren Gud i GT. Jesus ses dermed som den som går inn i den frelsesgjerning som i GT er tillagt Gud selv. Dette svarer til at Jesus taler om sin domsfullmakt - han er den herre som det skal avlegges regnskap for når han kommer igjen, Matt 24:45-51, og om å bekjenne ham som Herre. Om en slik bekjennelse er sann og gir adgang til himmelriket og det evige liv, avgjøres av lydigheten mot Guds ord og vilje slik Jesus har utlagt den, Matt 7:21f. 25:11.

I brevlitteraturen i NT brukes betegnelsen kyrios om Guds navn (Jahve) bare i noen få tilfeller, f.eks. i GT-sitatene i Rom 4:8. 11:34. 15:11. 2Kor 6:18, hovedsakelig brukes det om Jesus, også i sitater fra GT, Rom 10:13. 14:11. 1Kor 1:31. Paulus alene bruker i sine brev Herre-navnet ca. 265 ganger om Jesus. Ofte brukes det i bønn til (jfr. 1Kor 1:2. 2Kor 12:8) og i bekjennelsen av Jesus (jfr. 2Kor 4:5. Fil 2:11). Herre-navnet er da uttrykk for Jesus som den som er opphøyet til himmelsk herredømme og full guddommelig maktstilling, Apg 2:34-36: Peter anvender her - med Jesu opphøyelse som forutsetning - Guds-utsagnet i Sal 110:1 på Jesus: "Herren (dvs. Gud) sa til min Herre (dvs. Jesus): Sett deg ved min høyre hånd ...", og Peter konkluderer: "Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som dere korsfestet". Betegnelsen kyrios kvalifiserer her messiastittelen: Jesus er intronisert som Herre i himmelen, ikke i et nasjonalt Stor-Israel. Jfr. Fil 2:9-11: Jesus har fått "det navn som er over alle navn", Guds eget navn, Herre-navnet, og som "hvert kne skal bøye seg" for, dvs. erkjenne Jesu guddommelige stilling. Den kristne menighets tro kan sammenfattes i den korte bekjennelsen "Jesus er Herre", 1Kor 12:3. Rom 10:9. Bare ved Den Hellige Ånd kan et menneske istemme denne bekjennelse til Jesus som Herre, og bare der hvor Jesus bekjennes som Herre, er Ånden virksom, 1Kor 12:3. I de kristnes bruk av Herre-navnet om Jesus ligger det også en motsetning til og protest mot romersk keiserdyrkelse og alle himmelske og jordiske maktpretendenter: ".. slik sett er det jo mange guder og mange herrer - så er det for oss.. bare én Herre, Jesus Kristus", 1Kor 8:5f. Bare Jesus har rett på den guddommelige tittelen Herre. Når kristne ble stilt overfor kravet om å bekjenne keiseren som kyrios, svarte de, som det fremgår av de oldkirkelige martyrakter, med å si at det var Kristus som var deres kyrios, jfr. vendingen "herrenes Herre", 1Tim 6:15. Åp 17:14. 19:16.

Det har i forskningen vært diskutert om Herre-tittelen anvendt på Jesus er oppstått i gresktalende hellenistisk-kristne menigheter - og da kanskje først på et sent stadium i kristologiens utvikling - eller om den har sine røtter i Palestina. Men det kan påvises at forutsetningene for en kyrios-kristologi fantes allerede på palestinsk mark, og et sted som 1Kor 16:22, der det arameiske uttrykket Maran ata ("vår Herre kommer", Åp 22:20) finnes uoversatt i den greske teksten, vitner om at Herre-navnet har vært brukt om Jesus også i de eldste arameisk-talende menigheter, som på sin side har knyttet an til evangelietradisjonens bruk.

Martin Luther sier i forklaringen til den annen artikkel i sin Store katekisme: Hvis noen spør deg: "Hva tror du om Jesus Kristus etter den annen artikkel?" da skal du svare ganske kort: "Jeg tror at Jesus Kristus, den sanne Guds Sønn, er blitt min Herre." Hva betyr det "å bli min herre"? Det betyr at han har forløst meg fra synden, fra djevelen, fra døden og fra alt ondt. Før det hadde jeg ingen herre og konge, men var fange under djevelens makt. Jeg var dømt til døden og fanget i synd og blindhet.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


42. Hva sier Bibelen om: Tallsymbolikk

Tallsymbolikk - er også brukt i Bibelen. Tallet sju går igjen i ukens dager, sabbatsåret, jubelåret (7x7 år), påskens varighet (7 dager), pinsens tidspunkt (7 uker etter påske). Blant større tall går 40 igjen i ørkenvandringen (40 år), Moses' opphold på Sinai og Jesus i ødemarken (40 dager), tiden mellom Jesu oppstandelse og himmelfart (40 dager). Blant andre må 12-tallet nevnes: 12 stammer, 12 små skriftprofeter, 12 disipler. Tallene 3, 4 og 10 går igjen i målene på tabernaklet. Bibelen forklarer ikke tallenes betydning, men det ser ut som tre er Guds tall, fire verdens tall - men også et symbol på det fullstendige: 4 konsonanter i Herrens navn, 4 elver i Edens hage, fire verdenshjørner, osv.; og sju står for Guds forhold til verden. 10 er fullstendighetens tall, 12 paktsfolkets tall, 70 har med Guds administrasjon å gjøre, 666 er dyrets tall. Gematria kalles læren om hvordan en kan trekke symbolsk og åndelig kunnskap ut fra bokstavenes tallverdi og omvendt.

Både kileskrift, hieroglyfer og gammelhebraisk brukte talltegn som minner oss om romertallene: I=1, II=2; III=3, osv. Men etter eksilet tok jødene til å bruke bokstavene som talltegn, det samme gjorde grekerne etter 200 f.Kr.: a=1, b=2, g=3, osv. Våre tall, inkludert nullen, har sin opprinnelse i India. Det var araberne som brukte dem og innførte dem til Europa.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


41. Hva sier Bibelen om: (Å) Uttømme

Uttømme: I Fil 2:7 står det at da Jesus Kristus, Guds Sønn, ble menneske "uttømte han seg selv" (gr. heavton ekenõsen). Dette betyr ikke at han uttømte seg for sin guddommelighet, men at han gav avkall på sin priviligerte stilling, den herlighet han hadde i preeksistensen. Derfor er verset i NB88 oversatt slik: "...men han gav avkall på det (å være Gud lik) og tok på seg en tjeners skikkelse." Han forlot den herligheten han hadde hos Faderen før verden ble til, Joh 17:5. Denne selvuttømming beskrives i 2Kor 8:9 slik at han ble "fattig da han var rik" for vår skyld. Før han ble menneske var han "i Guds skikkelse", Fil 2:6, et uttrykk som bare kan forstås slik at han var en evig guddomsperson. Men "han holdt det ikke for et røvet bytte å være Gud lik", det var ikke noe han for enhver pris måtte beholde. Tvertimot: han la av sin guddommelige majestet ved sin inntreden i menneskeverdenen, men han opphørte ikke av den grunn å være Gud. I Joh 17:5 ber han Faderen om å få igjen den herligheten som han hadde før verden ble skapt, men han ber ikke om å få igjen sin guddom, for den hadde han aldri forlatt. Bare fordi han samtidig er Gud og menneske, kunne han bli Forsoneren. Sin guddommelige majestet har han alltid hatt, "men i sin fornedrelsesstand uttømte han den, og av den grunn tiltok han virkelig i alder, visdom og yndest hos Gud og mennesker. Han viste ikke alltid denne majestet, men bare når det passet ham, inntil han etter sin oppstandelse helt og holdent la av sin tjenerskikkelse, Fil 2:7, men ikke menneskenaturen. Da ble han innsatt til fullt og helt å bruke, åpenbare og vise den guddommelige natur. Han gikk altså inn i sin herlighet, slik at han nå ikke bare som Gud, men også som menneske vet alt, kan alt og er nærværende i hele skapelsen". (Konkordieformelen, Epit. VIII). Ved at han uttømte seg selv, gav han oss et forbilde i ydmykhet, Fil 2:5ff., og lydighet, Heb 5:8.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


40. Hva sier Bibelen om: Udødelighet

Udødelighet - er et ord som bare forekommer to ganger i Bibelen, 1Tim 6:16 (Gud alene har udødelighet) og 1Kor 15:53-54 (dette dødelige skal bli ikledd udødelighet). Gud alene har liv i seg selv, Joh 5:26, og denne udødeligheten kan han også meddele sine skapninger, menneskene. Noen har tenkt seg at menneskene ikke har udødelighet i seg selv, bare gjennom livssamfunn med Gud. Men Matt 25:46 viser klart at også den ugudelige vil gå inn i en evighet, med straff. Det er en oppstandelse til liv eller død for alle mennesker, når dette jordelivet er slutt.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


39. Hva sier Bibelen om: Tålmodighet

Tålmodighet - mot til å tåle og kraft til å bære motgang og lidelser uten å brytes ned. Det er en kristen dyd som omtales i Gal 5:22 (gr. makrothymía, NB88: langmodighet; NO78: overbærenhet); Ef 4:2, m.fl. Tålmodighet henger nøye sammen med tillit til Gud, Heb 6:12. Jesus er vårt forbilde i tålmodighet, 1Pet 2:21ff. En kristen skal løpe i tålmodighet i kampen, Heb 12:1 (gr. hypomoné, NO78: holde ut). Guds overbærenhet (gr. anoché) og tålmodighet (gr. makrothymía) er også omtalt i Bibelen, Rom 2:4. At Gud er langmodig (gr. makrothymía) betyr at han er sen til å bli vred, og venter med straffen for å gi synderen mulighet til omvendelse, 2Pet 3:15. (NO78: tålmod).

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


38. Hva sier Bibelen om: Tusenårsriket

Tusenårsriket - Ett eneste sted i Bibelen handler uttrykkelig om t., Åp 20:4f, der det sies at den siste tidens martyrer skal regjere med Kristus i tusen år, og i denne tiden skal Satan være bundet, Åp 20:1-3. Vi legger merke til at det ikke står noe om et rike hvor Kristus og martyrene skulle herske, eller hva slags rike dette eventuelt skulle være. Derfor kan ordet Tusenårsriket i seg selv være misvisende. Kanskje burde vi heller, som noen gjør, bruke betegnelsen Millennium (lat. tusen-års-periode) som svarer bedre til teksten. Men en slik endring gjør vi likevel ikke her.

Det er mange forskjellige oppfatninger angående t. En tolkning går ut på at Åp 20:4f skal tas bokstavelig og t. må oppfattes som et rike her på jorden. En erkjenner ganske visst at t. direkte omtales bare i Åp 20:4f., men en regner med at en slik periode er forutsatt på flere andre steder i NT. 1Kor 15:23f kan oppfattes slik at det gjøres forskjell mellom "Kristi komme" og "enden". Det skal gå en periode mellom disse to hendingene, en periode som begynner med Kristi komme og de troendes oppstandelse, 1Tess 4:16f. Åp 19:11f. 20:4. Denne perioden må, hevder en, falle sammen med de tusen årene som er omtalt i Åp 20:4f. Ved slutten av denne perioden finner den alminnelige oppstandelsen og den ytterste dom sted, Åp 20:11-15. Satan er bundet, Åp 20:1-3, derfor skal synden og fristelsen ikke ha samme makt i t. som nå, vel heller ikke lidelsen og døden. Kristus og hans hellige skal regjere over jorden. Som regel tenker en ikke at de synlig skal oppholde seg på jorden, men en tror at de skal ha en sterk innflytelse på menneskeheten som lever på jorden. Dette må sette sitt preg både på de enkelte menneskenes liv og på samfunnsforholdene.

Noen som i hovedtrekk kan sies å ha en bokstavelig oppfatning av t. kombinerer dette med tanken om et dennesidig herlighetsrike for Israel, hvor GTs profetier skal få sin bokstavelige oppfyllelse. Teksten i Åp 20:1-6 oppfattes som en ramme som skal og kan fylles med innhold fra profetiene i GT, særlig de som taler om en samling til landet og et messiansk herlighetsrike. Problemet med denne tolkningen er at den er en forholdsvis ny tolkning fra 1600-tallet og forestillingen om at jødene (Israel) skulle ha en særstilling i t. kan en ikke lese ut av teksten. Det må leses inn i teksten.

Et tredje alternativ plasserer t. hverken i den gamle eller den nye tidsalder, men på den tykke delestreken mellom dem. T. er en akt i gjenkomstens drama der de to hovedaktene utgjør Jesu seierrike gjenkomst, Åp 19:11-21, og den endelige dom, Åp 20:7-11. Mellom disse to hovedaktene kiler det seg inn to mellomakter, nemlig t., Åp 20:1-6, og stormen mot de helliges by, Åp 20:7-11. T. er forberedt gjennom to tidligere tekster i Åp: Åp 6:9-11 hvor det står om martyrenes rop, og Åp 13:15 hvor martyrenes tall fylles opp. Åp 20:1-6 er en beretning om Guds innfrielse av hans løfter om en rehabilitering av martyrene. Det er t. innhold. Styrken ved denne tolkningen er at den har en viss støtte i den eldste oldkirkelige tradisjon hvor man tilkjente martyrene en særstilling innenfor menigheten.

En helt annen tolkning går ut på at Åp 20:4f bør oppfattes billedlig. Tanken er at Åp omtaler samme hendelse flere ganger og på ulike måter. T. i Åp 20 er ifølge dette synet et symbolsk uttrykk for kirkens tid. De tusen år er et bilde på Kristi åndelige herrevelde i verden gjennom sin menighet. Gjennom evangeliets forkynnelse er Satan bundet, og oppstandelsen er en billedlig beskrivelse av overgangen fra død til liv som skjer i gjenfødelsen ved dåp og tro. Denne kirkehistoriske tolkningen har vært dominerende siden kirkefaderen Augustin (354 - 430) gjorde den til sin. Det er antakelig denne tolkningen som ligger til grunn for art. 17. i Den augsburgske konfesjon fra 1530.

En femte forståelse av t. kombinerer elementer fra den kirkehistoriske tolkning med tanken om t. som martyrenes rehabilitering. T. beskriver de troendes herskerstilling med Kristus. Dette gjelder både de troende som lever, Åp 20:4, og de som døde i troen, både martyrer og andre, Åp 20: 4, som nå er i mellomtilstanden, Heb 12:1. De hersker med Åndens våpen (Ordets sverd) i en prestetjeneste i himmelen og på jorden (v.6) og 1Pet 2:5ff. Jf. også martyrenes tilhold ved alteret, Åp 6:9. At Satan skal slippes løs (v.3 og 7) kan være et uttrykk for den store trengsel som skal komme over jorden ved avslutningen av denne tidsalder. De som ble levende igjen (v.4) og som dermed har del i den første oppstandelse (v.6), kan gjelde de troende som er fysisk døde men som likevel lever hos Kristus og hersker sammen med ham. De prises salige, for den annen død, Åp 20:14, har ingen makt over dem. De andre døde, Åp 20:5, skal bli levende igjen i den allmenne oppstandelse, Joh 5:28f. Styrken ved denne tolkningen er at den gir en god sammenheng med NT´s øvrige budskap om Jesu gjenkomst til dom.

Når en skal vurdere de ulike tolkningene av t., må en søke å finne en forståelse av teksten som ikke kommer i konflikt med det øvrige skriftmaterialet. Følgende momenter må vi derfor ta hensyn til:

a) Jesus taler i sin undervisning aldri om at et t. skal gå forut for hans gjenkomst. Isteden taler han om at gudløsheten og ondskapen skal nå sitt høydepunkt i verden ved tiden for hans gjenkomst (tegn). Og da kommer han for å holde den ytterste dom, Matt 19:28. 25:31-46.

b) Når Jesus taler om "den kommende tidsalderen" (tidsalder), sikter han ikke til t., men evigheten, Luk 20:34-36.

c) Han betegner sin gjenkomst som "enden" (ende). Av steder som Matt 24:6, 14 framgår det at det med "enden" menes slutten på menneskehetens historie, ikke innledningen til et t. Dette framgår også av liknelsen om ugraset og hveten, Matt 13:36-43.

d) Paulus' ord i 1Kor 15:23f betegner bare rekkefølge, men trenger ikke sikte til noe tidsrom som skulle gå mellom momentene som er nevnt der.

e) Apostlene har aldri trøstet eller oppmuntret de troende med noen henvisninger til t.

f) Bibelen lærer at det bare er i denne tidsalderen Gud tilbyr menneskene sin nåde. Den nytestamentlige tidsalderen er nettopp den tidsperioden som GT forutså og som GT´s hellige rettet sitt håp mot, Matt 13:17. Joh 8:56. Apg 3:24. Denne nytestamentlige tidsalderen er menneskets eneste, aldri tilbakekommende anledning til frelse, 2Pet 3:9, 15. - En har også framholdt at Bibelen aldri oppfordrer de troende til å se fram mot et t. på denne jord. De venter isteden "en ny himmel og en ny jord", og denne nye jord kan bare være "et himmelsk land", som Abraham så fram imot, Heb 11:10, 16. Spørsmålet om tolkningen av tusenårsriket har ikke vært og må ikke betraktes som et kirkesplittende lærespørsmål.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


37. Hva sier Bibelen om: Syndefrihet

Syndefrihet - betyr at en kristen skulle være i stand til å leve et liv uten synd, og at den medfødte syndeforderv skulle være utslettet hos et Guds barn, 1Joh 3:4-9. Men sammenhengen i 1Joh viser klart at her er ingen lære om syndfrihet: "Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi Gud til en løgner, og hans ord er ikke i oss." 1Joh 1:10. I 1Joh betyr uttrykket "å gjøre synd" det samme som å leve i synden, og det gjør ikke den troende. Men likevel "har han synd", det vil si han kjenner fristelser til synd og kan også falle i den. Den gamle natur, kjødet, er ikke dødt, Gal 5:16-17.

Men likevel er en synder som har tatt sin tilflukt til Jesus uten syndeskyld, og han er ikke lenger under Guds vrede. Synden har ingen rett lenger til å herske i hans liv, Rom 6:8. 1Joh 2:1-3. En frelst synder lever i syndsforlatelsens rike.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


36. Hva sier Bibelen om: Syndefallet

Syndefallet - er beskrevet i 1Mos 3: De første menneskene ble satt på prøve (se fristelse) og falt i synd. Den personlige onde åndsmakten Satan brukte slangen som middel da han lokket menneskene til ulydighet mot Gud. Satan begynte med å så tvil og mistro mot Gud hos mennesket, ved å blande sammen løgn og sannhet. "Dere skal ikke spise av noe tre i hagen." 1Mos 2:16f. 3:1. Han lovet mennesket nytelse, men fortiet det bedrageriet som lå bakom dette løftet, 1Mos 3:5-6. Mennesket diskuterte med fristeren, så på den forbudte frukten, og ble beseiret av fristelsen. Fallets følger ble snart åpenbare: De blir sjenerte, 1Mos 3:7, gripes av frykt og gjemmer seg, 1Mos 3:8. Det syndige mennesket kan ikke holde ut den hellige Guds nærvær. Da Gud kom til for å forhøre dem, forsøkte de å lyve seg bort fra sin synd, 1Mos 3:11-12. Ved sin ulydighet har mennesket pådratt seg en skyld, der straffen er døden, både fysisk, åndelig og evig, 1Mos 2:17.

Syndefallsberetningen er ikke bare en psykologisk sannhet som hender hver gang vi synder mot Gud, men en virkelig hending i menneskeslektens historie. Gud skapte ikke synden i mennesket, men den kom inn ved menneskets egen viljesbeslutning. Og den førte til at alle mennesker nå er Guds vredes barn, Ef 2:3, født av kjød (syndig menneskenatur), Joh 3:6. bortvendt fra Gud, Ef 2:2, Guds fiender, Kol 1:21. Denne tilstanden kaller vi arvesynden, fordi "én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker", Rom 5:18. "Etter Adams fall vil alle mennesker som fødes på naturlig måte, fødes med synd, nemlig uten gudsfrykt, uten tillit til Gud og med ond lyst. Denne sykdom eller arvesynd er en virkelig synd som fordømmer og også nå medfører den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd." (Den Augsburgske bekjennelsen, art 2).

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


35. Hva sier Bibelen om: Helbredelse

Helbredelse - Både i GT og NT finnes en rekke eksempler på at Gud grep inn og helbredet mennesker som led av ulike sykdommer. Til Israel sa Gud: "Jeg er Herren, din lege!" (2Mos 15:26). Særlig kjent fra GT er eksemplet med den syriske hærføreren Na`aman som ble helbredet fra sin spedalskhet da han på profeten Elisas råd dukket seg sju ganger i Jordan. Jesus helbredet mange mennesker i de tre årene han gikk sammen med sine disipler. Lukas forteller at mye folk kom til ham for å høre på ham og for å bli helbredet for sine sykdommer, Luk 5:15. Og Markus skriver at "hvor han kom, til landsbyer, byer eller bygder, la de sine syke ut på torgene. De bad ham at de måtte få røre, om så bare ved kanten av kappen hans. Og alle som rørte ved ham, ble helbredet", Mark 6:56. Når Jesus var opptatt med å helbrede syke mennesker, så gjorde han det fordi han ville hjelpe dem i deres nød. Helbredelsesunderne er dessuten et vitnesbyrd om at Jesus Kristus har brakt Guds rike med sine frelsesgoder til oss, Luk 4:18. Også disiplene skulle utføre helbredelsesgjerninger. Da Jesus sendte ut de tolv, gav ham "dem makt og myndighet over alle onde ånder, og til å helbrede sykdommer. Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike og helbrede syke", Luk 9:1-2. Denne praksisen fortsatte i urmenigheten, Apg 5:12-16.

Hvordan skal vi forholde oss til sykdom og bønn om helbredelse? Sykdom kom som en følge av syndefallet. Men Gud er mektig til å helbrede når han ser det er tjenlig. Derfor har alle kristne lov til å be om å bli helbredet. Mange har også erfart at Gud har grepet inn og gjort dem friske. Gud vil dessuten utruste den kristne forsamlingen med nådegaver til å helbrede, 1Kor 12:9, 28. Og apostelen Jakob gir en konkret anvisning på hvordan en kan gå fram når en i forsamlingen blir syk: "Er noen blant dere syk? La ham kalle til seg menighetens eldste, og de skal be for ham og salve ham med olje i Herrens navn. Og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder, skal han få dem tilgitt." Jak 5:14-15.

Det er feil å tro at det skulle være ubibelsk å benytte seg av leger og naturlige legemidler. Lukas var lege. Og både olje og balsam nevnes i Bibelen som legemidler. Paulus anbefaler Timoteus å nyte litt vin for sin mage og sine jevnlige sykdommer, 1Tim 5:23. I dag har vi dyktige leger og en rekke medisiner som vi med takknemlighet skal benytte oss av når sykdommen rammer oss. Ikke alle blir helbredet. I Bibelen finner vi også mennesker som ikke ble helbredet. Dette føles smertelig først og fremst for den syke, men også for de andre troende. I en slik situasjon kan vi kanskje lære noe av gudsmannen Samuel Zeller i Mannerdorf, som fikk være et middel til at mange syke ble helbredet. Han pleide å be for de syke på følgende måte: "Herre, om det forherliger ditt navn, så gjør denne din venn frisk. Og gjør det straks. Men om det denne gang ikke forherliger ditt navn å gjøre dette underet, så la ham være syk. Men, Herre, gjør da i nåde et annet under: Gi ham kraft til å forherlige ditt navn gjennom sykdom og trengsel!"

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


34. Hva sier Bibelen om: Apostel

Apostel - gresk apostolos, betyr utsendt eller utsending. Av verbet apostellein, sende, sende ut med et budskap eller i et bestemt oppdrag. Apostolos svarer til det hebraiske sjaliach og rommer også forestillingen om at utsendingen får fullmakt til fullt ut å representere den som sender ham. Og han er ansvarlig bare overfor ham. Sml. det latinske legatus eller delegatus.

I NT blir ordet a. brukt på tre måter: Om Jesus, som i Heb 3:1 kalles "den apostel og yppersteprest som vi bekjenner". Jesus er sendt av Faderen og handler på enestående vis på Guds vegne. Dernest på flere steder om visse misjonærer, f.eks. Barnabas, Apg 14:4, og Silvanus og Timoteus, 1Tess 2:6.

Men det er om Jesu tolv disipler, dem han valgte ut blant mange andre og kalte inn i sitt følge, det vanligvis handler, når NT bruker ordet a. Jesus gav dem apostelnavnet, Luk 6:13. Matt.10:2. Hvem de utvalgte er, ser vi av de fire apostelkatalogene: Matt 10:2. Mark 3:16 ff. Luk 6:14f og Apg 1:13. - Disse tolv skulle være Jesu sendebud med fullmakt fra ham. I utgangspunktet var de ulærde menn, Apg 4:13. Men som disipler i Jesu skole (se disippel), fikk de, særlig mot slutten av vandringen med ham, en spesiell undervisning og fostring for aposteltjenesten, Joh 20:22. Apg 1:5. De understreker selv at de er øyenvitner, 1Joh 1:1-3. De kan vitne om Jesu død, oppstandelse og himmelfart. Men først ved Den Hellige Ånds utgytelse på pinsedag er de veiledet til hele sannheten og har fått den fulle og endegyldige forståelse av Jesu person og frelsesverk. Se avskjedstalene, Joh 13-17, særlig Joh 14:26. 15:26 og Joh 16:15.

Apostlenes autoritet i urkirken var meget stor. Sannsynligvis understreker tolvtallet denne autoritet. De var like mange som tallet på Israels stammer. Ved dette framtrer også Jesus som Guds Messias og apostlene som hans representanter i det nye Israel. -

Da Judas falt fra, valgte de elleve, under bønn og loddkasting, Mattias som den tolvte, Apg 1:16-26, en mann som også kunne være et øyenvitne. Men en har ofte ment at dette valget var forhastet. For det kan ikke være tvil om at Paulus senere møtte den oppstandne, herliggjorte, Kristus, og fikk apostelkallet direkte fra ham, Apg 9. Se ellers om tolvtallet, Åp. 21:14. Selv hevder Paulus med ettertrykk sin apostoliske myndighet, Rom 1:1. 1Kor 1:1. 1Kor 1:1. 1Tess 2:13 m.fl. Han har sett Jesus, 1Kor 9:1. Og det han forkynner, er guddommelig åpnenbaring, 1Kor 2:6-13. 14:37. Han har en myndighet som de sanne apostler ikke bestrider, Gal 2:6-7.

Om apostlenes oppdrag taler Jesus spesielt i Matt 10 og Joh 14-16, og Joh 21:15ff. Det apostoliske budskap er "den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige", Jud 3. Dette budskap finner vi i de hellige skrifter i vårt Nye testamente, som endegyldig og avsluttet åpenbaring. Når nye menigheter blir til, er de bygd opp på apostlenes (lære)grunnvoll, Ef 2:20, menigheter som holder fast på apostlenes lære, Apg 2:42. Apostlene er Kristi sendebud slik at en gjennom å ta imot deres ord og lyde deres bud, legger for dagen tro på Kristus selv.

Oversikt over apostlenes navn og virke: Navn/ -- Tilnavn/ -- Skrifter/ --Virkefelt/ --Død

Simon/ --Peter, Kefas/ --1-2 brev/ --jødene/ --korsfestet i Roma.

Jakob d.e./ --Boanerges/ -- / --Jerusalem, Judea/ --halshugd.

Johannes/ --Boanerges/ --evang.,1-2-3 brev, Åp/ --Lilleasia/ --naturlig død.

Andreas/ --/ --/ --Lilleasia, Hellas/ --korsfestet Roma.

Filip/ --/ --/ --Frygia/ -- martyrdød Hierapolis.

Bartolomeus/ --Natanael/ --/ --Armenia/ --flådd til døden.

Thomas/ --Tvilling/ --/ -- Syria, Persia, India/ --martyrdød, piler.

Matteus/ --Levi/ --evangelium/ --/ --martyrdøden i Etiopia.

Jakob d.y./ --/ --/ --Palestina, Egypt/ --korsfestet i Egypt.

Judas/ --Taddeus, Lebbeus/ --/ --Assyria, Persia/ --Martyrdød.

Simon/ --Kananeus, ivreren/ --/ --/ --korsfestet.

Judas/ --Iskariot, foræderen/ --/ --/ -- selvmord.

Mattias/ --/ --/ --valgt v. loddtrekning/ --martyrdøden i Etiopia.

Saulus/ --Paulus / --13 brever / -- hedningene Asia-Europa/ --halshugd Roma.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


33. Hva sier Bibelen om: Rettferdiggjørelse

Rettferdiggjørelse - er juridiske uttrykk. I GT møter vi verbet tsãdaq, å erklære rettferdig, frikjenne fra skyld. Samme betydning har det gr. dikaioún (subst. dikaíõsis, frikjenning, brukt bare i Rom 4:25. 5:18). Dikaioún betyr ikke å være (etisk) uten skyld eller å gjøres skyldfri, men å bli dømt uskyldig, erklæres skyldfri, Rom 4:6-8: tilregnet rettferdighet, ikke tilregnet synd. Et menneske blir "rettferdiggjort (NO78: erklært rettferdig) uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus", Rom 3:24. En anklage mot Guds barn er umulig når Gud først har frikjent det, Rom 8:33. Mennesket kan ikke være eller bli rettferdig for Gud ved egne bestrebelser, Rom 3:20, men bare ved at Gud griper inn med sin frelse og erklærer det skyldfritt, på tross av skyld og synd, Rom 3:21-24. Guds frikjenning, domsmeddelelse, grunner seg utelukkende på Jesu stedfortredende gjerning, derfor sies det at et menneske som tror på Kristus, blir "rettferdiggjort i Kristus", Gal 2:17; "rettferdiggjort ved hans blod", Rom 5:9. Rettferdiggjørelsen av tro alene, er et sentralt lærestykke i NT, og den artikkel som "kirken står eller faller ved" (Luther: De schmalkaldiske artikler). Augustana IV sier det slik: "Videre lærer vi at mennesket ikke kan få syndenes forlatelse og rettferdighet for Gud ved egne krefter, egen fortjeneste, egen gjerning og egen fyldestgjørelse. Men syndenes forlatelse og rettferdighet for Gud får vi for intet (uforskyldt) for Kristi skyld ved troen, idet vi tror at Kristus har lidt for våre synder, og at vi blir tatt til nåde og for hans skyld får syndenes forlatelse, rettferdighet og evig liv. For ved sin død har han gjort fyldest for våre synder. Denne tro anser og tilregner Gud til rettferdighet for sitt åsyn. Dette sier Paulus i Rom 3. 4." Det er viktig å understreke at denne trosrettferdigheten ikke er noe som er inngytt i oss, slik katolikkene lærer, men tilregnet oss. NT taler også om livets rettferdighet, Kristi rettferdighet omsatt i den troendes liv. "Jag etter rettferdighet." 1Tim 6:11. "Deres lemmer - til tjeneste for rettferdigheten." Rom 6:19. "Den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud." 1Joh 3:10. Når Jakob skriver om rettferdighet og tro, sier han at en forstandstro (til forskjell fra Paulus' tro som hjertets tillit) gir ingen rettferdighet for Gud, uten at denne rettferdigheten også har bevist seg i gjerning, Jak 2:14-26. "Etter at mennesket er blitt rettferdiggjort av troen, er den sanne og levende tro virksom ved kjærlighet, Gal 5:6. Således følger de gode gjerninger alltid den rettferdiggjørende tro om den er sann og levende." (Konkordieformelen, Ep. 10-11).

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


32. Hva sier Bibelen om: Evangelium

Evangelium - er latinsk form av gr. evangélion, godt budskap, gledesbud. I NT betegner det alltid det kristne frelsesbudskapet. Det første frelsesbudskapet finner vi allerede i 1Mos 3:15, "protevangeliet", senere ble frelsesløftet gjentatt på nytt og på nytt gjennom hele GT. Det når et høydepunkt i Jes 40-66, der Herrens tjener sier: "Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige." Jes 61:1. 52:7. Luk 4:18. Ordet evangelium brukes som uttrykk for hele Jesu person, budskap og gjerning, Matt 24:14. Se Guds rike. I brevene er evangeliet budskapet om Jesus Kristus som den som frelsesløftene er oppfylt i, og som gjennom sitt fullbyrdede verk har opprettet Guds rike. Luther sier at evangeliet i sin hovedsum er intet annet enn Jesus og hans død og oppstandelse. Jfr. Rom 1:1-4. 1Kor 15:1-4. Evangeliet i NT er fjernt fra alle andre budskap om menneskers frelsesveier, det er budskapet om hva Jesus har gjort til vår frelse - noe som ikke oppkom verken i jødisk tradisjon eller menneskelig religion eller tanke, Gal 1:6f. 1Kor 2:9. Evangeliet inneholder ikke bare en reell historisk beretning om Jesu død og oppstandelse, men også tolkningen av denne - at dette skjedde for at vi skulle bli Guds barn, Rom 1:16-17. 2Kor 5:21. Evangeliet er også en oppfordring til å omvende seg og ta imot budskapet, Matt 4:17. Og dette budskapet skaper selv troen som kan ta imot det, 1Kor 9:23. 1Tess 2:8. Herren utfører sitt verk ved forkynnelsen og hørelsen av budskapet, Rom 10:17.

Den dystre bakgrunnen for evangeliet er Guds kommende dom over alt som står hans kjærlighet imot, Matt 3:7. Rom 3:9-20. Selv det religiøse mennesket er "ormeyngel" på vei mot den evige fordømmelsen, om ikke Gud hadde grepet inn gjennom Sønnen. Den lille bibel, Joh 3:16, sier: "For så har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." Se loven og dom. Evangeliet er gledesbudet om en forløsning fra den truende dommen, se også rettferdiggjørelsen.

Evangelier brukes i dag om de skriftene som Matteus, Markus, Lukas og Johannes skrev om Jesu liv og lære. Kirken begynte å bruke ordet slik fra ca. år 150.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


31. Hva sier Bibelen om: Gudsfrykt

Gudsfrykt - er den rette holdningen et menneske skal ha overfor den hellige Gud. Gud er vår Skaper og Herre, høyt hevet over oss mennesker, og han krever at vi skal ha ærefrykt for hans veldige majestet. Den hellige Gud står i motsetning til og reagerer med vrede på all urenhet og synd. Guds vrede må ikke forveksles med menneskelig sinne. Vreden står for Guds reaksjon og Guds aksjon mot alt som vil krenke hans hellighet. Fordi Gud er slik i sitt vesen, krever han at vi mennesker frykter ham: "Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, slik frykten for deg krever?" spør Moses i Sal 90:11. Da gudsfrykten hos israelittene ble borte og de falt fra Herren, fikk de erfare at det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.

I GT motiveres menneskene likevel først og fremst til å frykte Gud fordi han er ufattelig stor i sin nåde, miskunnhet og barmhjertighet. De gudfryktige i egentlig forstand er de som i bot og tro får erfare Guds tilgivelse. Ærefrykt for Gud preger de troende i den gamle pakts tid. Om Abraham, Isak og Josef heter det at de fryktet Gud, 1Mos 22:12. 31:53. 42:18. De troende blir i Salmene ofte omtalt som de som frykter Herren, Sal 128:1 m.fl. Og den vise kong Salomo skriver at å frykte Herren er begynnelsen til visdom, Ord 1:7.

I NT heter det stundom om de første kristne at det kom stor frykt over dem alle, Apg 2:43. 5:11. Men vi skal da huske at det skilles klart mellom trellefrykt og barnefrykt. En trell hater ofte sin herre og vil gjerne forlate ham. Alle som tror på Kristus, er Guds barn og er dermed frigjort fra trellefrykten, selv om den kan komme snikende også hos en troende kristen. Gud er vår gode og kjærlige Far og vi er hans barn. Nettopp derfor har vi respekt for ham og vil gjerne være ham lydig. Gudsfrykten viser seg som barnets frykt for å gjøre sin himmelske Far imot.

Gudsfrykten viser seg også i ydmykhet, spesielt i bønnelivet. "Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske," sier Abraham til Gud, 1Mos 18:27. Får gudsfrykten prege oss, vil vi alltid være fortapte syndere i oss selv. Nåden i Kristus er vår eneste redning. Gudsfrykten gir seg utslag i lydighet mot Guds ord og i en livsførsel som er i overensstemmelse med Guds bud og formaninger. I sin forklaring til samtlige av de ti budene begynner Luther med å si: "Vi skal frykte og elske Gud, så vi..." Oppfyllelsen av Guds bud er umulig uten at gudsfrykten først er til stede. Vi er kalt til ved Guds nåde å "fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet." Tit 2:12-13.

Gudsfrykten skal prege hele livet til en kristen, ikke noe område av vårt liv skal vi ha for oss selv. "Frykt, mitt barn, den sanne Gud, akt ei menneskenes bud. Bøy ei kne for form og skikk, som ei Åndens vigsel fikk."

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


30. Hva sier Bibelen om: Tilbedelse

Tilbedelse - kalles i Bibelen enhver ytre æresbevisning mot Gud eller høytstående mennesker. En bøyde seg dypt ned mot marken, 1Mos 18:2. 19:1, eller kastet seg ned på jorden, 1Mos 17:3. I snevrere forstand er tilbedelse en Guds-dyrkelse, 2Mos 32:8. Israel skal tilbe Gud og bare ham. Guds mål med slekten er at alle mennesker skal tilbe ham, Jes 45:23. Tilbedelsen skal også rettes mot Guds Sønn, Fil 2:10-11. Den sanne tilbedelse skjer i ånd og sannhet, Joh 4:23f. Vi finner mye tilbedelse i Salmenes bok, i doksologiene, f.eks Marias lovsang, Luk 1:46-55. Sakarias' lovsang, Luk 1:67ff og i Paulus' brever, Fil 4:20. Åp beskriver hvordan Faderen og Sønnen tilbes i himmelen, som skaperen og forsoneren. Alle himmelske vesener tilbad Lammet da han tok bokrullen, framtidsboken. Gud og Lammet blir tilbedt av en hvitkledd skare som er så tallrik at den ikke kan telles, Åp 7:9-12.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


29. Hva sier Bibelen om: Offer

Offer - (gr. thysia offer, offerhandling, offerdyr). Ordet offer forekommer for det meste i GT og ofte i et sammensatt ord, f.eks. offerhaug, offergave, offerild m.fl. Spesielt i Mosebøkene møter vi mange lover når det gjelder offerordningene. 3Mos 1-7 foreskriver flere typer offer. I NT møter vi offertanken først og fremst i sammenheng med Jesu død, spesielt i Hebreerbrevet. GT. Kain og Abel er de første som ofrer i Bibelen, 1Mos 4. Heb 11:4 sier at Abel bar "fram for Gud et bedre offer enn Kain". Noen av nabofolkene til Israel praktiserte menneskeofringer. Profetene og de gudfryktige kongene i GT tok et oppgjør med dette, 2Kong 16:3. 23:10. Jer 7:31. Men noen av kongene ofret sine sønner og døtre til avguden Molok. Noen har misforstått fortellingen om Abraham og Isak i 1Mos 22 dit at Abraham godtok menneskeofring. Med Guds åpenbaringer til Moses om tjenesten ved tabernaklet og siden i templet, møter vi en detaljert offerordning. 3. Mosebok er i stor grad viet denne offerordningen. Herren Gud gav Moses beskjed om å stelle i stand både blodige og ublodige offer, dyreoffer og vegetabilske offer, private og offentlige offer, påbudte og frivillige offer m.m. Ofrene hadde tre hensikter og funksjoner. 1. De var primært ment å være et nådemiddel. Igjennom ofrene ville Herren Gud gi sin nåde og tilgivelse for folket sine synder. For folket hadde behov for forsoning med Herren Gud. Det var de blodige ofrene som hadde sonenede karakter pga. blodet, 3Mos 17:11. Det skulle bare brukes rene og feilfrie dyr, 3Mos 22:20. 2. Ofrene var også et synlig uttrykk for folkets lengsel etter og bønn til Gud. De var en gave til Herren, slik en som er lavere hyller den som er høyere i rang. De fikk altså en form av takk og hengivelse. 3. Til slutt var ofrene samfunnsmiddel. De satte mennesket i samfunn med Herren Gud, og de skapte samfunn mellom mennesker. Menneskene ble ikke guddommeliggjort gjennom ofrene, slik det ble tenkt i mysteriereligionene. Men mennesket fikk del i de gaver og den nåde Herren Gud ville gi. Slik sett minner ofringene i GT om nattverden i NT. Selve offerhandlingene inneholdt et fast mønster. 1. Håndspåleggelsen. Ved håndspåleggelsen ble dyret innviet til offerhandlingen, og samtidig ble menneskets synd ført over på dyret. Her møter vi stedfortredertanken. 2. Slaktingen. Det var den ofrende selv og ikke presten som slaktet dyret. 3. Blodstenkningen. Blodet av dyret ble stenket på brennofferalteret av presten, 3Mos 1:5, 11. Brenningen av offeret. Helt eller delvis ble offeret brent på alteret. Man tenkte at Herren Gud selv tente ilden og fortærte offeret. 5. Offermåltidet. Der ikke hele offeret ble brent, spiste den ofrende og/eller presten av offeret. Prestens oppgave i GT er å være offerprest. Se prest, yppersteprest. Hovedpoenget med GTs offerordninger er soningstanken. Det uskyldige dyret som ble ofret gikk i stedet for det skyldige mennesket og sonte dets synder. Når dyrets blod kom på alteret, gav Herren Gud nåde til synderen, 3Mos 17:11. På den store forsoningsdagen ble synden overført fra folket til en bukk ved at presten la sine hender på bukken og bekjente folket sine synder over bukken, 3Mos 16. Dette ble den bærende grunntanke bak Israels offerkultus, at et dyr ble ofret for menneskets synder. Profetene kom ofte i opposisjon til offerpraksisen. Noen radikale bibelkritikere har ment at de før-eksilske profetene helt og fullt var motstandere av offerkultusen. Man har da henvist til steder som Amos 5:21ff. Jes 1:11. Jer 7:22f. m.fl. Men profetene var ikke antikultiske. Det de kritiserte var at folket ofret med et galt sinnelag. Folket havnet i en mekanisk tilgivelsestanke, hvor de trodde at synden ble tilgitt automatisk ved offerhandlingen uten anger og vilje til å leve etter Herrens lov, Jes 1:13ff. For i og med folkets ubotferdighet ble pakten med Herren Gud brutt, og dermed grunnlaget for ofrene. Profetene forutsier selv at i den kommende messianske tid vil ofrene ha sin rettmessige plass, Jes 56:7. Jer 31:31ff. I den ettereksilske tid mistet ofringene mer og mer sin religiøse betydning. Man ble mer opptatt av lovoppfyllelsen, og dermed skrumpet den tanke inn at Gud gir sin nåde ved ofrene. NT: Når vi kommer til nytestamentlig tid, ser vi at de jødiske offerordningene ennå fungerer. Og Jesus har ingen direkte utfall mot offerkultusen. Men han sier at det er noe som teller mer enn ofrene, nemlig barmhjertighet og det å elske Gud og sin neste, Matt 9:13. Mark 12:33. Etter at templet ble ødelagt i år 70 e.Kr. har ikke jødene forrettet noen offer fram til i dag. Selv visste Jesus at templet snart skulle legges i grus, Joh 2:19. I den nye pakt er Jesus selv både det nye tempel, sentrum for vår tilbedelse, og ypperstepresten og offeret. Dette er den bærende tanke i Hebreerbrevet, at Jesus både er den (yppersteprest) som bærer offeret fram for Herren Gud i det aller helligste, og han er selv offeret, Heb 4:14. 9:28. 10:12. Ved hans offer på Golgata trengs det ikke flere offer for å tilgi synd. For hans offer "én gang for alle" (gr. efhapaks) avskaffer den gammeltestamentlige offerkultus, Heb 7:27. NT bruker ofte derfor ordet offer annerledes enn i GT. Paulus og Peter snakker om at vi som kristne skal fremstille våre "legemer som et levende og hellig offer til Guds behag" (Rom 12:1), og at Gud har gjort oss til "et hellig presteskap til å bære fram åndelige offer, slike som er Gud til behag ved Jesus Kristus" 1Pet 2:5. Offer brukes her om det kristne livet preget av hengivelse. Denne kristne hengivelse viser seg i "lovprisningsoffer" og en vilje til "å gjøre godt og dele med andre". Heb 13:15f. Ellers tales det om at Jesu død og den kristnes givertjeneste er "en vellukt og et offer" for Herren Gud, Ef 5:2. Fil 4:18.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


28. Hva sier Bibelen om: Foster

Foster - et ufødt barn, er omtalt i Sal 139:13-16 som objekt for Guds skapende omsorg og planlegging. Dette kommer frem med andre ord i Jer 1:4-5: "Før du kom ut av mors skjød, helliget jeg deg", og om Johannes og Paulus som var utvalgt til tjeneste fra "mors liv", Luk 1:13ff. Gal 1:15. Menneskenes grusomhet og ubarmhjertighet blir i GT omtalt på denne måten: "De skåner ikke fosteret i mors liv." Jes 13:18.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


27. Hva sier Bibelen om: Guds barn

Guds barn - Guds utvalgte folk Israel kalles i GT Guds barn. "Dere er barn av Herren deres Gud," heter det i 5 Mos 14:1. Israel er Guds folk og den levende Guds barn, Hos 1:10. Også uttrykket Guds sønn blir brukt om Israel, 2 Mos 4:22. Hos 11:1. Men uttrykket Guds sønn blir i GT i enestående forstand brukt om kongen av Davids hus og ætt som skal stå fram i den messianske tiden, 2 Sam 7:14. Sal 2:7. I NT kalles Jesus Guds sønn og de som tror på ham, kalles Guds barn. Men Jesus skiller klart mellom sitt sønneforhold til Gud og disiplenes barneforhold til Gud. Jesus er Guds enbårne Sønn i enestående betydning. Derfor taler han om "min Far og deres Far, min Gud og deres Gud", Joh 20:17. Jesus kan omtale Gud som "Faderen", Matt 11:27. Joh 8:18; men han lærte oss å kalle ham "vår Far", Matt 6:9. Når apostlene skriver om "Faderen", er det fordi han er åpenbart som Jesu Kristi far, 1Kor 8:6. Jak 1:27. 1Joh 2:1. I NT blir mange hedersbetegnelser brukt om de kristne. Flere av disse betegnelsene har gammeltestamentlig bakgrunn. Ved troen på Kristus er de blitt Guds elskede barn, Ef 5:1. De er Den Høyestes barn, Luk 6:35. Fredens barn, Luk 10:6; Lysets barn, Luk 16:8; Dagens barn, 1Tess 5:5; Oppstandelsens barn, Luk 20:36; Løftets barn, Gal 4:28; Den frie kvinnes barn, Gal 4:31; Saras barn, I 1Pet 3:6; Abrahams barn, Gal 3:7; Vår himmelske fars barn, Matt 5:45; Rikets barn, Matt 13:38. Se barnekår.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


26. Hva sier Bibelen om: Lidelse

Lidelse - er egentlig et fremmed element i den skapte verden, fordi Gud hadde jo skapt den god. Men da synden kom inn i verden, fikk vi også lidelse og smerte, forgjengelighet og død, 1Mos 3:15-19. Slikt skal ikke finnes på den nye jord, Åp 21:4. Det hører med til Kristi gjerning at han skal befri mennesket ikke bare fra synden, Matt 1:21, men også fra lidelse og død, Rom 8:21. 1Kor 15:26. Straffen for våre synder tok Jesus på seg. Men inntil Jesu gjenkomst får menneskene stadig erfare konsekvensene av syndefallet. Det ser ut som om Satan innen en viss grense får lov til å tilføre lidelse, Job 1:12. 2Kor 12:7, men den troende tar sin lidelse av Guds hånd. Det er Gud som sender lidelsen, han vet om den, Amos 3:6. Jes 45:7. Matt 26:39. Apg 2:23.

I GT trodde man gjerne at all lidelse var straff for bestemte synder som mennesket hadde gjort seg skyldig i. Derfor kjentes det svært vanskelig for troen at også en gudfryktig kunne rammes av lidelse, Sal 73. Jobs bok retter seg mot denne gjengjeldelseslæren. Jesus avviser den også, Luk 13:1ff. Joh 9:2ff. Et troende menneske kan bli lutret (renset) gjennom lidelsen, som en brenner ut slagg i en smelteovn, 5Mos 8:2. Sal 66:10. Jes 48:10. Heb 12:5-11. Se tukt. De menneskene som Gud velger ut til spesielle tjenester, opplever menge lidelser i sin kallsgjerning, f.eks. Abraham, Moses, profetene. Profeten Jeremias liv var fullt av lidelse, fordi han tjente en Gud som Israel var ulydig mot, Jer 11:18ff. 15:10, 15. Profeten blir ensom og foraktet. apostlene måtte lide meget, og de fleste led martyrdøden, Apg 5:12. 2Kor 11:23ff. 1Pet er skrevet til kristne i trengsel.

Hvorfor all denne lidelse når Gud er allmektig og kjærlig? Ikke alle påtrengende spørsmål får svar, Job bøyer seg ydmykt i tillit til Gud. Vi minnes Jesu ord på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" I troskampen kan vi klynge oss til barnekåret for Jesu skyld midt i all lidelse. Lidelse gir altså aldri grunn til tvil på barnekåret. Men fravær av lidelse gir grunn til å rope: Min Jesus, er jeg en av dem som du vil kalle din? Jesu avskjedspreken slutter slik: "I verden har dere trengsel. Men vær frimodige! Jeg har overvunnet verden", Joh 16:33. For dem som tror på Kristus er lidelsen ikke lenger noe tungt og gåtefullt. De er nemlig kalt til å lide med ham, Apg 9:16. Matt 5:10ff, se forfølgelse. De gleder seg over å få lide slik, 1Pet 4:13ff. Å kjenne Jesus er å være delaktig i hans lidelse, Fil 3:10. I 2Kor 1:5 sier Paulus at "Kristi lidelser kommer over oss i rikt mål" og "det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på mitt eget kjød, for hans legeme, som er menigheten", Kol 1:24. Her er det jo ikke noe i Kristi soningslidelse som mangler, men den lidelse som Kristus måtte gå gjennom i denne onde verden. Også hans etterfølgere må lære å bære korset, Matt 16:24. Fordi de kristne lider dette i fellesskap med Kristus, kan de kalles Kristi lidelser. Kristi nød for de ufrelste kan også Kristi etterfølgere ta del i, da skapes misjonsnøden: "Lukk meg i dine smerter inn, og gjør meg sterk og varm!" (Reichelt). Se forsoning. Sorgen over egen synd, er også en lidelse, Rom 7. Anfektelse følger med lidelsen, også angsten for å falle fra, Fil 3:11-14. Lidelse kan også føles med tanke på innbyrdes strid mellom de kristne, partisinn og andre gnisninger, Apg 15:1, 24ff. Gal 2. 1Kor 6:1ff.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


25. Hva sier Bibelen om: Omvendelse

Omvendelse - er et sentralt begrep både i GT og NT. Det er gjengivelse av hebr. sjub, å vende seg bort fra, å vende tilbake (subst. teshubã); gr. metánoia, av verbet metanoeín, å erkjenne etterpå, angre, anta et nytt sinnelag, forandre sinn, gjøre bot. Ordet innebærer noe mye mer enn å vende seg bort fra enkeltsynder, det er en total forandring av selve livsretningen - og inkluderer både tro, tanke og livsførsel. Det er å vende seg bort fra synden og gudløsheten og å vende seg til Gud og hans frelsende nåde i tro og tillit og til et liv til hans ære, slik det er understreket i Matt 3:2. Apg 2:38. 17:30. Åp 2:5. 3:3. Omvendelse består derfor av to hoveddeler, anger og tro. Både i GT og NT blir menneskene oppfordret til å omvende seg, vende seg bort fra synden. Denne oppfordringen til menneskenes vilje er reell, det ser vi ut fra Jesu ord om dem som ikke ville, Matt 23:37. Men hele Bibelen minner oss om at sann omvendelse egentlig er et Guds verk. Derfor ber profeten: "Omvend meg du, så blir jeg omvendt! Du er jo Herren min Gud." Jer 31:18. Dette gjør Gud ved sin Ånd når han overbeviser menneskene om synd og om frelse. Slik blir også omvendelsen en Guds virkning på oss og i oss gjennom Åndens redskap, som er Guds ord. Da kan det sies på denne måten: "Så har da Gud også gitt hedningene omvendelse til livet," Apg 11:18. 1Tim 2:25. 2Pet 3:9. At Gud gir omvendelse og tro, kan også uttrykkes med at Gud gjenføder et menneske. Gjenfødelse er brukt for å understreke at det åndelige livs begynnelse hos Guds barn, ikke er deres eget verk, men Guds inngrep, 1Pet 1:3, 23. "Omvendelse og syndenes forlatelse skal forkynnes for alle folkeslag," sier Jesus, Luk 24:47. Omvendelse er ikke en forbedring ut fra våre menneskelige muligheter, men frukten av en sann omvendelse er et liv i overensstemmelse med Guds vilje, Matt 3:8. En tro uten omvendelse er en død tro uten frelsende kraft. "Omvendelse kan det ikke være eller sies å være når jeg med min gjerning vil sone og betale for synden. For ettersom jeg er en synder og et vredens barn, som Skriften sier, kommer jeg ikke til å kunne utslette synd med synd, men bare øke synden. Men det kalles omvendelse når jeg tror Guds ord, som overbeviser meg om og anklager meg for å være en synder overfor Gud og dermed fordømt, og når jeg av hjertet forferdes over at jeg igjen og igjen har vært ulydig mot min Gud. Jeg har ikke aktet hans bud rett og enda mindre holdt noen av dem. Likevel fortviler jeg ikke, men lar meg vise til Kristus for å søke hjelp hos ham og i tillegg fast tror at jeg skal finne nåde. For han er Guds lam som fra evighet av var utsett til å bære verdens synd og betale for den ved sin død." (Luther). Daglig omvendelse er et uttrykk som går på kristenlivet som helhet, helliggjørelsens kamp mot synden, og tilliten til Jesus i ordet: "Dåpen betegner at den gamle Adam i oss ved daglig anger og bot skal druknes og dø med alle synder og onde lyster, og på den annen side at det daglig skal komme fram og oppstå et nytt menneske som lever evig i rettferdighet og renhet for Gud." (Luthers Lille katekisme).

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


24. Hva sier Bibelen om: Frelsesvisshet

Frelsesvisshet- grunner seg på det Gud har gjort til frelse. Paulus gir et sterkt eksempel på frelsesvisshet i Rom 8:28-39. Ellers har NT en mengde utsagn om at den kristne er viss på evangeliets sannhet og dermed frelsens grunn, Luk 1:4. Apg 4:20. 1Tess 1:5. Men han er også viss på at han selv har tatt imot frelsen og altså står i et rett forhold til Gud, Rom 8:38f. Denne visshet er Den Hellige Ånds gave. "Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn", Rom 8:16. Guds Ånd vitner sammen med menneskets ånd som er nyskapt i gjenfødelsen, om at det er Guds barn. Guds Ånd lærer nemlig det troende mennesket å rope "Abba, Far!", Rom 8:15. Gal 4:6f. Vissheten er altså en følge av at Ånden bor i hjertet. Ingen annen enn Gud selv kan vende et menneskehjerte i bønn og takksigelse til Gud. Den som opplever det som beskrives i Rom 8:15-27, er følgelig viss på at han står i et rett forhold til Gud. 1Joh. taler mange steder om denne vissheten, 1Joh 2:3. 3:19:24. 4:13. 5:2. "På dette kjenner vi at han blir i oss, av den Ånd som han gav oss." 1Joh 3:24. Og at Ånden bor i mennesket, gir seg til kjenne ved at Guds kjærlighet er utgytt i hjertet, slik at den kristne elsker både Gud og de andre kristne, 1Joh 4:19. 3:14. NT forutsetter at alle kristne, "vi", har denne vissheten. Likevel er ikke tro og visshet det samme. Tro kan omtales som en "lengselstro eller en tilfluktstro" (Pontoppidan); vissheten er den "hvilende tro, som er overbevist om sin gyldighet og kjenner igjen Den Hellige Ånds vitnesbyrd i sitt hjerte."

Den måten som frelsesvissheten gis oss på, er klar nok i Bibelen: det skjer ved Evangeliets ord, hørt eller lest, og ved de nådemidler vi tar imot etter Jesu Ord (dåp og nattverd).

Frelsesvisshet eller om vi vil: utvelgelsesvisshet, faller derfor helt ut sammen med å få vissheten om å få syndenes forlatelse. Frelsesvisshet eller barnekårsvisshet er overhodet ingen ting annet enn syndsforlatelsesvisshet (rettferdiggjørelsesvisshet, forsoningsvisshet).

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.

Kilde: Troslære av Øivind Andersen.


23. Hva sier Bibelen om: Frelse

Frelse - En rekke hebraiske ord og uttrykk kan brukes for å betegne frelse. Det mest sentrale av disse er avledet av ordstammen yasha' som også inngår i navnet Jesus som betyr "Herren er frelse", Matt 1:21. En rekke andre egennavn bekjenner også Gud som frelser: Jesaja betyr "Herrens frelse"; Josva er det samme navnet som Jesua, Hosea betyr frelse. Dette var Josvas opprinnelige navn. Mennesklige handlinger kan bety frelse eller redning for andre. I mange tilfelle kan ordene for frelse brukes uten noen spesiell teologisk mening. Det kan dreie seg om redning i krig. En beleiret by søker frelse (hjelp) av mennesker slik at den utfris fra fienden, 1Sam 11:3. Slik reddet David en gang innbyggerne i Ke´ila ved å dra til kamp, 1Sam 23:5. Mennesker som utviste et spesielt mot, og som lyktes i å frelse Israel i kamp, ble ved flere anledninger oppfordret til å herske over israelittene. Det gjaldt Gideon som avviste oppfordringen, Dom 8:22f, og det gjaldt David som allerede flere ganger hadde frelst israelittene fra filistrerne, 2Sam 3:17-18. Særlig kongene hadde til oppgave å frelse eller forløse folket. Dette gjaldt ikke bare i krig, men også i private rettskonflikter hvor den enkelte kunne be om kongens frelsende (hjelpende) inngrep, 2Sam 3:18ff. Men også på det sosiale området var kongen den som skulle forløse og frelse de fattige, nødlidende og undertrykte i folket, Sal 72:4, 13f. Flere ganger fremheves det at mennesker er ute av stand til å frelse, og det er en fare for folket å si: "Min egen hånd har frelst meg," Dom 7:2:7. Derfor kan seieren over fienden nærmest gis som et under med et lite antall soldater. Profeten Hosea fremhever at Israel ikke kjenner noen annen Gud enn Herren som førte dem opp fra Egypt med tegn og veldige under. "Noen annen frelser finnes ikke!" Hos 13:4. Det er ødeleggende for Israel å sette seg opp mot Gud som er "din hjelp", Hos 13:9. Guds livsfremmende bud er nettopp gitt for at folket skal ferdes på livets veier og berges fra døden. En rekke steder fremhever at folket har fått landet og er blitt frelst fra fienden av Guds kraft og i Guds navn, Sal 44:3-8. Hos 14:4. I forlengelsen av slike "hellig krig"- utsagn som tilbakefører frelsen til Gud alene, fremhever profeten Jesaja at Gud er den eneste som gir frelsen uavhengig av menneskers gjerninger og kraft. "Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst", Jes 30:15. Jesaja forkynner her det samme budskap inn i sin samtid på 700-tallet f. Kr. som Moses gjorde for israelittene, da han førte dem ut fra trelldommen i Egypt. Klemt mellom hæren og havet, skulle folket få se Guds frelse. "Herren skal stride for dere og dere skal være stille (holde dere i ro)", 2Mos 14:13-14. Dette var da også det som skjedde. Israel er et folk som har sin frelse i Herren, 5Mos 33:29. "Han ble meg til frelse", 2Mos 15:2. Også en hedning (Jetro) blir glad og lovpriser Herren, når han hører at Herren frelste Israel av egypterkongens hånd, 2Mos 18:9-10. Gjennom disse frelseshandlingene viser Gud at han handler på historiens arena, men Guds frelse kan også innebære seier over kaosmaktene i skaperverket, Sal 74:12-14, befrielse fra individuelle trengsler, Sal 18:19-20, eller helbredelse av sykdom, Jes 38:16-20. Folkets erfaringer med Gud som frelser er også grunnlaget for ropet som særlig ofte forekommer i Salmenes bok, Sal 12:2. 20:10. 28:9. 60:7. 86:16. 108:7. Salmenes bok kan fremheve Guds frelse som så viktig at den må bli kjent blant alle folkeslag. Da vil alle folk prise Gud, Sal 67:2-4. Profetene kunngjør Guds frelse som skal utfri og bringe folket tilbake fra fangenskap og eksil med glede og jubel, Jes 43:3-7. Jer 31:7-14. 46:27. Sak 8:7-8. Israel skal øse vann av frelsens kilder, Jes 12:3. Hele verden oppfordres til å vende seg til Gud og bli frelst, Jes 45:22. Herren vil gjøre sin tjener til et lys for hedningefolkene, "for at min frelse må nå til jordens ende", Jes 49:6. Gud er således i GT ikke bare en frelsende Gud for Israel, men for alle folkeslag. Også i NT kan ordet frelse (verb: sozo; substantiv: soteria) brukes om redning i livsfare, Apg 27:20, 31, 34. Peters rop: "Herre, frels!" da disiplene holdt på å gå under i stormen, Matt 8:25, og "Herre frels meg!" i Matt 14:30, er knyttet til ytre faresituasjoner. Men ordene har også tilknytning til tilhørernes og lesernes situasjon hvor ropet brukes i gudstjenestlig sammenheng til å utbe Guds redning fra overmektige fiender og døden. Redning fra den uunngåelige død er også ment når de som gikk forbi Jesu kors, spottet ham og sa: "Frels deg selv og stig ned fra korset!". På samme måte spottet yppersteprestene ham seg imellom og sa: "Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse!" Mark 15:29-31. En av ugjerningsmennene som hang sammen med Jesus spottet ham og sa: "Er du ikke Messias? Frels deg selv og oss!" Luk 23:39. Den andre fryktet Gud og bad om at Jesus måtte komme ham i hu i sitt rike. Jesu svar "I dag skal du være med meg i Paradis!" Luk 23:40-43, viser at han i dette tilfellet ikke knyttet frelsen til redningen fra den forestående død, men til fellesskapet med seg gjennom døden. Døden er likevel også for Jesus den siste fiende som han bad om redning fra: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt," Heb 5:7. Joh 12:27. Luk 23:46. Guds frelse overfor Jesus viser seg altså ikke ved at han lar Jesus stige ned fra korset for å vise sin makt, men ved at han reiser ham opp igjen fra de døde. Frelsesbegrepet brukes ellers flere ganger i forbindelse med Jesu helbredelser. I disse sammenhengene knyttes frelsen fra sykdom o.l. nær til troen på Jesu makt til å helbrede. Flere ganger sier Jesus til de syke: "Din tro har frelst deg!" Mark 10:52. Luk 8:48. 17:19. 18:42. I disse tilfellene er det Jesu ord og handlinger som helbreder, men Jesus viser til henvendelsen til ham med bønn om redning som en forutsetning for at underet kunne skje. Tilsvarende forteller Mark 6:5-6, at motstand mot Jesus (vantro) stenger for at han kan komme til å gjøre sin mektige gjerning. Jesu helbredelser er således "jeg-du"-handlinger hvor Jesus møter enkeltmennesker med redning. De er ikke en mirakelmanns massehelbredelser som skal demonstrere hans egen makt uavhengig av de mennesker han møter. Flere steder i NT fremhever sammenhengen mellom Guds frelseshandling i gammel tid og Guds nye frelseshandlinger. Sakarja sier i sin lovsang: "Han oppreiste oss et horn til frelse i sin tjener Davids hus", Luk 1:69. Hornet kan sikte til hornet som et symbol på makt, men også til hornet på alteret. Alteret som hadde fire horn, ett på hvert hjørne, var asylsted for en forbryter som var truet av overmektige og livstruende fiender. Dette gammeltestamentlige bildet brukes for å uttrykke at Gud har oppreist en makt til frelse som gir redning fra døden for den som griper fatt i det, Luk 1:71. Man lærer også frelse å kjenne ved at syndene blir forlatt, Luk 1:77. Frelsen innebærer en frikjennelse som tar bort grunnlaget for straff. Jesu frelse er ofte knyttet til tilgivelse av syndene. "Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt." Luk 19:10. Matt 9:10-13. Slik ble Sakkeus og hans hus frelst, da han vendte seg bort fra urett og søkte samfunn med Jesus og gjorde opp for seg. Jesus brakte gjennom syndstilgivelse og nytt liv frelse til en av Abrahams barn, Luk 19:9. Frelsen hører hjemme i en større eskatologisk sammenheng enn dette liv. Det går an å berge sitt liv i denne verden og likevel miste det. Og motsatt kan en miste sitt liv og likevel berge det. Menneskets endegyldige frelse avgjøres når Menneskesønnen kommer i sin fars herlighet med de mektige engler, Mark 8:34-38. Luk 9:24-26. Menneskers rikdom eller makt som har stor betydning for liv og helbred på jorden, kan heller stenge for adgangen til Guds endegyldige frelse, enn åpne opp for den. "Det er vanskelig for en rik å komme inn i Guds rike." Matt 19:23. Frelsen er ene og alene avhengig av Guds nåde og miskunn. For mennesker er det umulig å frelse seg selv, men "for Gud er alt mulig." Matt 19:25-26. I Kirkens eldste forkynnelse ble frelsesbegrepet brukt til å sammenfatte innholdet i evangeliet om Jesus Kristus. Etter at Peter hadde helbredet en lam mann i templet i Jesu navn, ble han forhørt om sin befatning med saken. Da bekjente han: "Det er ikke frelse i noen annen. For det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved." Apg 4:12. Her betegner frelsen både helbredelse og eskatologisk frelse, Apg 3:6. 4:9f. Det apostoliske budskap utelukker enhver annen frelsesvei enn gjennom Jesu nåde og hans syndstilgivelse Apg 13:38. 15:10f. Frelse gis ved tro på Jesus Kristus, Apg 16:31. Innholdet er først og fremst syndenes forlatelse, Apg 10:43, som innebærer et nytt forhold til Gud og arvedel blant de som er helliget Herren, Apg 26:17ff. På den ytterste dag skal hver den som påkaller Herrens navn, bli frelst, Apg 2:20f. I Paulus` forkynnelse er evangeliet om Jesus Kristus Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker, Rom 1:16. I evangeliet er Guds veldige kraft virksom og rettferdiggjør synderen, slik at han går fri fra Guds vredesdom. Ingen makt kan skille den som tror på Kristus, fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre, Rom 8:38. 2Tim 4:18. I 1Tim 2:11-15 finner vi et avsnitt om kvinnen. Etter en understreking av Evas fall i synd, kommer det mye omdiskuterte vers 1Tim 2:15: "Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet." Tolkningene har vært mange. Katolske eksegeter har endog ment at barnet er Jesus og kvinnen i dette verset er jomfru Maria. Mest nærliggende er det å betrakte overgangen fra "Eva" og "kvinnen" i 1Tim 2:14 til "hun" og "de" i 1Tim 2:15 som en generalisering fra Eva til alle kvinner. I Efesus var det krefter som så ned på kvinnens ekteskapelige liv (jfr. 1Tim 4:3). Apostelen tar her et oppgjør med dette - i forlengelsen av ordene om kvinnens underordning i menigheten og begrunnelsen i skaperverket og fallet 1Tim 2:12-13. Ektestanden, det ekteskapelige samliv og de ekteskapelige plikter (hustavlen) er en god ordning - gitt av Gud. Nettopp i den standen - som enkelte nedvurderte - skal hun bli frelst. Hun blir ikke mer frelst av å leve i sølibat. Men dette sies med den selvsagte forutsetning at kvinner (som menn) lever omvendelsens liv i tro osv. -jfr. siste delen av verset. Med dette utgangspunktet kan verset ikke forstås dithen at kvinner som ikke er gift og føder barn, for alltid er ufrelst. Det ville stride grunnleggende imot alt apostelen ellers skriver om frelsen og kjønnenes fulle likestilling hva angår frelsen.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


22. Hva sier Bibelen om: Synd

Synd - er vantro, Joh 16:9, dvs. den består i at mennesket river seg løs fra avhengigheten til Gud, og i stedet lever sitt eget selviske liv. Synd er i GT beskrevet med ordene: hattãt, å forfeile et mål, ta feil av veien, gjøre feiltrinn, forse seg; 'ãwon, å vike av fra veien, villet avvik fra veien, overtredelse, misgjerning; pæsja', å vende seg mot Gud i åpent opprør, frafall. I NT brukes bl.a. hamartía, å forfeile sitt mål, skyte feil (f.eks. en pil), feiltrinn, forseelse, synd; anomía, lovbrudd, lovløshet, misgjerning; paráptõma, falle ved siden av, overtredelse, feiltrinn. All synd er egentlig rettet mot Gud, og er motsetningen til et liv i Guds hellige kjærlighet, Matt 22:37. Menneskehjertet er frafallent fra Gud, Sal 51:7-12, og ulydig mot Guds vilje, Mark 7:21f. En følge av denne ulydighet er at Guds vrede kommer over synderen. Mennesket står helt fra fødselen av i et forvendt (pervert) forhold til Gud, Joh 14:4. Rom 5:12ff. Denne medfødte onde tilbøyelighet kalles arvesynden. Synden kom inn i verden ved Adams fall (se Fallet), og spredde seg siden til hele menneskeslekten, Rom 5. Synden er en makt, den hersker over det falne mennesket, Rom 3:9. 5:12-21. Det falne mennesket tjener synden, Rom 6:6-20. Ved loven blir et menneske bevisst sin synd, Rom 7:7-13, som føles som slaveri, Rom 7:14-24. Synden medfører også skyld, Matt 6:12, som igjen medfører straff, 1Mos 3. Syndens konsekvenser er opphevelse av livssamfunnet med Gud, Rom 1:18-32, skaperverkets forgjengelighet, Rom 8:20. Det førte til at sykdom og pine og sorg og død kom inn i verden. Syndens makt, skyld og straff kan bare bli tatt bort ved soning ved Guds Sønns stedfortredende gjerning, og tilegnelsen av denne gjerning skjer ved menneskets tro og tillit til den.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


21. Hva sier Bibelen om: Antikrist

Antikrist - en stor og mektig motstander av Guds sak. Selve ordet antíchristos er gresk og kan bety mot-Kristus og istedenfor-Kristus. Vi finner dette ordet bare i Johannes-brevene, 1Joh 2:18, 22. 4:3. 2Joh 7, men skikkelsen er omtalt under andre navn mange steder i Bibelen: Belial, Dom 19:22. syndens menneske, fortapelsens sønn, den lovløse, 2Tess 2:3, 8 løgneren, 1Joh 2:22 dyret, Åp 11:7. 13:1, 4, 12. Antikristelige tendenser finner vi i GT i hedenske herskeres opprør mot Gud, Sal 2. Esek 38:39. Dan 7:7-8. 8:3-25. 11:21-45. I Jesu store tale om de siste tider kalles Antikrist "ødeleggelsens styggedom", Matt 24:15 (omtalt som en mann i Mark 13:14). Paulus omtaler ham i 2Tess 2:3-9 som den lovløse som er dømt til fortapelsen, jfr. Åp 19:20. Han krever å bli dyrket som Gud, og setter seg i Guds tempel (kanskje betyr tempel her: menneskehjertet). Antikrist gjør under, men blir til slutt drept av Kristus. I Åp omtales Antikrist som dyret, som den store verdensherskeren. Ved sin side har han hjelperen "den falske profeten", Åp 13:11. Framstillingen i Bibelen gjør det klart at Antikrist er en person, ikke en idé eller et kollektivt begrep. Gjennom hele kristendommens historie ser vi den antikristelige strømningen som altså til slutt skal gå opp i en person. Han tilhører ennå framtiden, og kan i dag ikke identifiseres med noe verdensrike eller noen herskerperson. Luther og de eldre protestantiske ledere mente paven var Antikrist, for paven mener han står over alle konger, er tolker av Skriften og Guds vikar på jord. Men selv om pavedømmet er uten grunnlag i Skriften, og selv om de gamle katolske pavene hadde antikristelige drag, har ikke pavedømmet på noen måte fornektet Gud og det hellige.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


20. Hva sier Bibelen om: Betlehem

Betlehem - (hebr. brødhus), en by i Judafjellene, 8 km sør for Jerusalem. Den kalles også B.-Efrata, eller B. i Juda, Dom 17:7, til forskjell fra en by i Sebulons område, nevnt i Jos 19:15. Byen fantes allerede på Jakobs tid, og omtales også i forbindelse med Ruts historie. Byen var fødebyen til David og stamplass for hans slekt, Luk 2:11. I Betlehem skulle Messias bli født, Mika 5:2. Matt 2:6. Der ble Jesus født, Luk 2. B. tilsvarer dagens Bet-Lahm. Over Jesu fødselsgrotte lot keiser Konstantin bygge en kirke, den eldste kristne kirke som er bevart i dag, selv om den har fått mange tilbygg. Vanligvis mener en at Jesus ble født i den stallen som tilhørte det offentlige herberget i byen, men det ser ikke ut til å stemme med tradisjonen. Herberget, Luk 2:7, er nemlig oversettelse av gr. katályma, gjesterom (også brukt i Mark 14:14), et rom på taket eller en del av huset. Siden det ikke var plass der, ble Josef og Maria henvist til en grotte, som ofte ble brukt av hyrdene, ifølge en gammel tradisjon like fra Justin Martyrs tid, 150 e.Kr. Det fortelles at kirkefaderen Hieronymus bodde i samme grotten da han oversatte Bibelen til latin, Vulgata.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


19. Hva sier Bibelen om: Fred (shalom)

Fred - Substantivet fred (hebr. shalom) forekommer 358 ganger i Det gamle testamentet. Til språkbruken knytter det seg to beslektede forestillinger: På den ene side kan ordet bety fred og vennskap, ofte i klar motsetning til krig og fiendskap. På den annen side kan det betegne velferd, trivsel, lykke. Vekten ligger da ofte på konkrete materielle goder. Ordet shalom kan ha knyttet til seg en forestilling om noe helhetlig og uskadet. Dette er imidlertid en tolkning som ikke alltid fremgår direkte av stedene hvor ordet er brukt. Shalom er avledet av et hebraisk verb (salam) som kan gjengis med å betale, gjengjelde eller erstatte, (Gi penger i vederlag, 2Mos 21:33f). Det vil altså si at man oppfyller plikter, krav og løfter som gjenoppretter en skade som er gjort. Salem er en annen form av ordet som blant annet inngår i navnet Jerusalem. Melkisedek kongen i Salem som brakte frem brød og vin og velsignet Abraham, 1Mos 14:18, gav "fredsbetaling" i samsvar med navnet på byen og opptrådte dermed som en fredsstiftende konge. Han kalles i Hebreerbrevet fredens konge, Heb 7:2. Ordet fred inngår også i navn som Salomo (hans fred) og Absalom (fredens far). Shalom har altså sammenheng med en eller annen form for betaling eller gjengjeldelse. Ofte er det resultatet av at det er gjort nødvendig vederlag, men også av at det gis overflod og lykke, Sal 147:14. I en slik sammenheng hører uttrykkene "i fred""eller "til fred" hjemme, Sal 4:9. "Fred" har sammenheng med en situasjon hvor det er tale om en ytre eller indre glede eller tilfredshet som følger den det gjelder. Det kan dreie seg om å ferdes uberørt av vold eller skade eller uten at noen legger hindringer i veien for livsutfoldelsen, 2Mos 4:18. 1Sam 20:13. Fred kan være å få vende tilbake i fred til sitt hus, i stedet for å bli spredt ut over fjellene som en saueflokk uten gjeter, 1Kong 22:17. Fred kan også knyttes til det å inngå en avtale eller overenskomst. Da "slutter man fred" med Gud, Jes 27:5, eller slutter fred og inngår en overenskomst (pakt) med en motstander, slik Josva gjorde, Jos 9:15. Ofte er fred en tilstand som opprettholdes gjennom gjensidige ytelser til hverandres beste, og som dermed fremstår som motsetning til krig. Også fred koster og må vinnes. Den er stadig truet, for det finnes de som hater fred, Sal 120:6. Jes 59:8. Også i fredstid utøser noen blod som om det var krig. Dette er en så grov krenkelse av freden at gjerningsmennene ikke selv skal få være i fred, 1Kong 2:5f. Gud er en fredsstiftende Gud. Da Gud sa "Fred være med deg!" til Gideon, svarte Gideon med å bygge et alter for Gud som han kalte "Herren er fred", Dom 6:24. Jfr Jes 26:12. Flere steder taler profetene om Guds fredspakt, Jes 54:10. Esek 34:24. 37:26. I Jesaja-boken innebærer fredspakten at Guds miskunnhet ikke skal vike fra hans folk. I Esekiel er fredspakten nært knyttet til den kommende Messias. Velsignelse og overflod, trygghet for liv og helse uten frykt, og kjennskap til Herren skal følge fredspakten. Dette er goder som hører til den endegyldige frelse da Gud bosetter folket i "mitt land""og setter "min helligdom" midt blant dem for evig tid, Esek 37:26-28. Den lovede Messias kalles fredsfyrste, Jes 9:5f. Rett og rettferdighet kjennetegner ham, og han skal bringe fred uten ende over Davids trone og over hans kongerike. Også her er Herren garantisten for at dette skal skje. Rettferdighet og fred ledsager hverandre, Jes 48:18. 60:17. De hører sammen i et intimt gjensidig kjærlighetsforhold. "Rettferd og fred kysser hverandre." Sal 85:11. Rettferdighet er en grunnleggende forutsetning for fred, og freden bevirkes av rettferdighet. "Rettferdighetens verk skal være fred." Jes 32:17. Den lidende Herrens tjener er den ene rettferdige som bringer fred gjennom sin stedfortredende lidelse. "Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom." Jes 53:5. Kunnskap om Herren og kjennskap til ham har en overveldende fredsskapende betydning, Jes 11:9. Jerusalem er det sted som både konkret og symbolsk står i sentrum for freden. Her stiftes det fred. Her lyses det fred over alle mennesker, 4Mos 6:24-26, den aronittiske velsignelsen. Salmisten oppfordrer: "Be om fred for Jerusalem!" Sal 122:6-9. Eirene (derav navnet Irene) er det greske ordet for fred. Det forekommer 91 ganger i NT. Ordet kan betegne både innholdet og målet for all kristen forkynnelse. Budskapet selv kalles "evangeliet om fred", Ef 2:17], eller "fredens evangelium", Ef 6:15. I evangeliet forkynte Gud fred ved Jesus Kristus, Apg 10:36. Fred har sitt grunnlag i Guds forløsningsverk. Gud karakteriseres med to egenskaper som hører sammen. Han er "kjærlighetens og fredens Gud", 2Kor 13:11. Oppfordringen til å ta imot Guds fredsstiftende gjerning gjennom Jesus Kristus og å bidra til å skape fred er blant det mest sentrale i NT. (F. eks. Ef 2:14-22. 2Kor 5:18-21. Matt 5:9. 44-45. Hilsenen med nåde og "fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus" innleder de nytestamentlige brevene, Rom 1:7. 1Kor 1:3. Også i avslutningene fremholdes ofte fredens betydning, Rom 15:33. 16:20. 1Kor 16:11. Den nytestamentlige nådes- og fredshilsenen er en forkortet gjengivelse av den aronittiske velsignelsen. I NT føyes leddet "fra Herren Jesus Kristus" til. Freden har også sitt opphav i Herren Jesus Kristus. Freden kommer fra ham som er og som var og som kommer (Gud), fra åndene (engel) som er for hans trone, og fra Jesus Kristus, den førstefødte av de døde, Åp 1:4-5. Det settes et skille mellom mennesket og Gud. Det som bor i mennesket (kjød) trår i retning av død. Men Åndens attrå er liv og fred, Rom 8:6. Fred er en av Åndens frukter, Gal 5:22. Det som kjennetegner Gud, er at han er fredens Gud, 1Kor 14:33. Rom 15:33. 16:20. Fil 4:9. 1Tess 5:23. Heb13:20. Guds rike består i rettferd og fred og glede i Den Hellige Ånd, Rom 14:17. Jesus, Kongen i Guds rike, bringer forlikelse og formidler fred, Rom 5:1. Kol 1:20. Luk 2:14. 1:9. Han kom for å stifte fred. Han skulle forsone både jøde og hedning med Gud og med hverandre da han døde på korset. "Han er vår fred", Ef 2:14-18. Guds fred ved Jesu blod på korset har til formål å forlike alle ting med Gud enten de er på jorden eller i himmelen, Kol 1:19-20. Også etter oppstandelsen kom han og forkynte det gode budskap om fred, Ef 2:17. Joh 20:19. Fredens innhold består fremfor alt i at Jesus Messias gir adgang til Gud i en ånd. Kristi fred har fremfor alt sitt område i menneskers hjerte. Freden skal råde i hjertene sammen med tilgivelse og kjærlighet. I Kristi legeme er vi kalt til fred, Kol 3:15. Fred er Guds og Sønnens gave, Rom 1:7. 1Kor 1:3. Den mottas gjennom Ordet og i fellesskapet med Kristus, Joh 16:33. Fil 4:7. 1Pet 5:14. Mens verden byr på fiendskap og forfølgelse, etterlater Jesus seg fred. "Min fred gir jeg dere", Joh 14:27. Den skiller seg positivt og kvalitativt fra alt det verden gir. Fred med og fra Gud skal ikke bare råde i hjertene. Den har også til formål å bringe nye forhold mellom mennesker. Jesu disipler formanes til å holde fred med hverandre, Mark 9:50. 2Kor 13:11. Denne formaningen kan også ha formen: "Ha ett sinn innbyrdes!", Rom 12:18. "La oss da jage etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse", Rom 14:19. Åndens enhet har sammenheng med fredens sambånd. Fred binder menigheten sammen i en åndelig forening, Ef 4:3. Å søke fred og jage etter den er det samme som å elske livet og å gjøre godt. I alle livets forhold skal en gå av veien for ondt, 1Pet 3:10-11. Jesu komme innebar ikke uten videre opphevelse av krig og ufred på jorden, Matt 10:34. Men fred på jorden er likevel et av Jesu mål. Jesus priser dem salige som skaper fred mellom mennesker. De skal kalles Guds barn, Matt 5:9. Omtalen av vår himmelske Far som fredsskaper og som fullkommen står i nær sammenheng, Matt 5:43-48. Jesus oppfordrer alle Guds barn til å følge forbildet fra sin himmelske Far, slik han selv gjorde gjennom sin tjeneste og sin død. Glede og fred i troen kan betegne de høyeste goder et menneske kan motta her på jorden. De er gaver fra håpets Gud og gjør mennesker rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft, Rom 15:13. Derfor ber apostelen om at håpets Gud må fylle den kristne menighet med all glede og fred i troen. Dette gir igjen grunnlag for nytt håp i lidelser og i skaperverket, som sukker og stønner under forgjengeligheten mens den venter på forløsningen, Rom 8:17ff.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


18. Hva sier Bibelen om: Kjærlighet

Kjærlighet - er Guds vesen og den største kristne dyd, 1Joh 4:8. Rom 13:10. 1Kor 13:13. Det hebr. ordet 'ahãbã uttrykker alle former for kjærligheten, både den lidenskapelige seksuelle kjærligheten mellom mann og kvinne, Høys 8:6, morskjærligheten og vennskap mellom mennesker, 2Sam 18:1-3, og det gjensidige forholdet mellom Gud og den enkelte, 5Mos 10:14-15. På gresk brukes tre ord for å dekke det samme: éros er den erotiske kjærligheten som begjærer den andre for seg, filía er følelsen av sympati og omsorg, vennskap og slektskap, og agáp er den fritt utvelgende kjærligheten som ikke elsker fordi objektet er elskelig, den er en guddommelig kjærlighet. Guds kjærlighet synes å være grenseløs, men har likevel en grense - Gud kan ikke elske slik at han oppgir sitt egen vesen (hellighet, nidkjærhet). Guds kjærlighet er først og fremst åpenbart i Kristus og hans forsonerverk, Joh 3:16. Israels utvelgelse beror på Guds utvelgende kjærlighet til dette folket, 5Mos 7:6-9. Til et gjenstridig og frafallent folk kan denne kjærligheten likevel si: "Jeg vil lege deres frafall. Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem!" Hos 14:5. Når den troende får del i Ånden, utgytes Guds kjærlighet i hans hjerte, Rom 5:5. Han elsker fordi han er elsket. Jesus har innskjerpet budet om å elske hverandre, Matt 5:43ff, uten denne kjærligheten har vi nemlig heller ingen kjærlighet til Herren, 1Joh 4:20. Rom 13:8. Broderkjærligheten viser at vi har gått over fra døden til livet, 1Joh 3:14ff. Når Peter regner opp de kristne dyder som vi i troen skal legge vinn på, 2Pet 1:5-7, avslutter han med: "og i gudsfrykten broderkjærlighet (filadelfía, NO78: brorskap), og i broderkjærligheten kjærlighet til alle (agápe, NO78: kjærlighet)".

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


17. Hva sier Bibelen om: Nådegave

Nådegave - gr. charisma, forekommer kun i NT, og bortsett fra 1Pet 4:10, utelukkende hos Paulus. Parallelt begrep er Åndens gave, se spes. 1Kor 12: hvor begge begrep forekommer. Som Åndens gave kan selve saken sees omtalt i GT i den såkalte Joels-profetien, Joel 3:1-2. I Jesu forkynnelse kan talentene sees som et parallellbegrep, Matt 25:14-30, se Luk 19:12-27 (pund). Hos Paulus brukes ordet to steder om selve frelsens gave, Rom 5:15. 6:23. Forøvrig hos Paulus brukes ordet om forskjellig slags utrustning som Gud gir menigheten gjennom hver enkelt troende. Hovedtekster er 1Kor 12 og Ef 4. Begge steder sees menigheten som Kristi legeme, 1Kor 12:12ff. Ef 4:12. Hensikten med nådegavene: gitt enhver til det som er gagnlig, 1Kor 12:7; for at menigheten kan bli oppbygget, 1Kor 14:12; for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, Ef 4:12. En gave er gitt for egen oppbyggelse: tungetalen (uten tydning), 1Kor 14:4. De fremste gaver i flg. Paulus er profetiens gave, 1Kor 14:1, og kjærligheten, 1Kor 13. 14:1. Disse er de største gaver, fordi de sterkest bidrar til menighetens oppbyggelse. Apostelen gjør seg umak med å avstreife tungetalens viktighet, 1Kor 14: dette fordi den på grunn av sin sansbare karakter, lett får for mye oppmerksomhet. De troende skal streve etter nådegavene, 1Kor 12:11. 14:1. Alle troende har en nådegave, 1Kor 12:7, 11, 13. Ef 4:10. Nådegavene/Åndens gaver er noe annet enn Åndens frukter, Gal 5:22 paral. Joh 15. Åndens frukter er de etiske kvaliteter og holdninger som Herren ved Ånden frembringer hos de troende. N.gavene går mer på fellesskapets funksjon innad og utad, og har derfor en mer sosial, ytre karakter. På mange måter danner det kristne nådegavefellesskap modellen for den moderne sivilisasjon, med arbeidsdelingen som det grunnleggende trekk. Det bibelske n.gave-begrep går ikke bare på menighetens effektivitet og funksjonsdyktighet som Kristi legeme i verden, men innebærer fremfor alt en grunnleggende menneskeverds-tanke: alle hører med, og alle er like viktige for helheten. I den katolske kirke kom embetet og embetsstrukturen etter hvert i nådegavenes sted. Den lutherske ortodoksi betydde i så måte liten forandring i forh. til det katolske. De metodistiske og pietistiske vekkelser på 1700- og 1800-tallet, var fra en side sett nådegavevekkelser. Det åndelige liv brøt sin egen vei hos den enkelte kristne og i fellesskapet, uavhengig av embete og ytre kirkeorganisasjon. Den såkalte pinsevekkelse fra omkring år 1900 gav etter manges mening tungetalen altfor stor vekt, i strid med apostelens rettledning i 1Kor 14. Flere konkrete nådegaver nevnes hos Paulus: apostel, profet, lærer, kraftige gjerninger, n. til å helbrede, hjelpe, styre, ulike slags tunger,1Kor 12:28; i tillegg også evangelist og hyrde, Ef 4:11. Disse nådegaver vil normalt finnes i menigheten, men NT stiller ikke bestemte krav til menighetene når det gjelder nådegavenes tall og ordning. Ut fra Skriften og kirkehistorien må vi kunne slå fast at Gud utruster menigheten med de nådegaver den trenger til enhver tid, varierende med de åndelige, kulturelle og sosiale betingelser. Den kristelige erfaring lærer også at nådegavene ikke er avhengige av den naturlige utrustning. De kan fungere både sammen med og på tvers av menneskers evner og anlegg. Således viser nådegavene seg som en særskilt åndelig utrustning.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


16. Hva sier Bibelen om: Jesus Kristus

Jesus Kristus - er gresk form av de hebraiske ordene. Joshua, Herren er frelse, og Messiah, den salvede. I det følgende skal vi forsøke å få en oversikt over Jesu liv og gjerning fordelt over flere avsnitt: 1. Kildene til vår kunnskap om Jesus er først og fremst evangeliene og andre glimt som kommer fram i Apg og brevene i NT. Apostlene var øyenvitner til Jesu liv, og skrev sine skrifter ved Åndens medvirken. Se inspirasjon. Antikkens historieskrivere nevner også Jesus. Suetonius (ca. 120) sier i sin biografi over keiser Klaudius (41-54) at jøder under ledelse av en viss Chrestus fikk i stand uroligheter og ble utvist fra Roma omkring år 50. Historieskriveren Tacitus (ca. 110) skriver om brannen i Roma under Nero (64), hvordan keiseren dømte og straffet de kristne, "som har navn etter Chrestus som Pontius Pilatus lot henrette under keiser Tiberius". Både hos Josefus og i Talmud blir Jesus nevnt. 2. Kronologien er selvsagt ikke helt sikker, men ut fra Johannes-evangeliet ser det ut som om Jesu offentlige virksomhet strakte seg over minst tre år, Joh 2:13. 6:4. 13:1 - kanskje var også høytiden i Joh 5:1 en påskefeiring. Vi regner med Jesu fødsel ca. år 5-7 f.Kr., og hans død i året 30. Se tidsregning. 3. Jesu fødsel er det fortalt om i Matt 1 og Luk 1-2. Hans mor var Maria fra Nasaret, hun var trolovet med Josef og fikk et budskap fra Gud gjennom engelen Gabriel om at hun skulle føde en sønn: "Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn," Luk 1:35. Jesus hadde altså ingen menneskelig far. Josef er kalt Jesu far fordi han ifølge loven gjaldt som hans far. Av samme grunn er det Josefs slektsregister som meddeles i Matt 1. I juridisk forstand var Josef faren, og Jesus dermed av Davids ætt. Jesu fødsel av en jomfru har alltid vært av stor betydning for vår tro på ham som Guds Sønn, derfor er jomfrufødselen også med i den kristne kirkes bekjennelse. Avvisning av dette faktum holder ikke når beretningene blir tatt som de står: Fortellingen i Matt 1 og Luk 1-2 er helt igjennom av jødisk karakter og inneholder ingen antydning til hedenske myter. Fortellingen er preget av kyskhet og saklighet. De to beretningene vi har, er skrevet uavhengig av hverandre. Matteus forteller ut fra Josefs synspunkt, Lukas fra Marias, og de stemmer fullstendig overens. Se Immanuel, uttømme. 4. De stille årene, fra Jesus var 12 år gammel og til han ble døpt, fortelles det lite om. "Han gikk fram i visdom og alder og velvilje hos Gud og mennesker," Luk 2:52. Han arbeidet i Nasaret og Kapernaum, som snekker ved siden av sin far Josef. 5. Jesu dåp. Da Johannes døperen stod midt oppe i sin virksomhet, kom Jesus en dag og ville bli døpt, Matt 3:13ff. Gjennom samtale med ham forstod Johannes at Jesus var syndfri, og derfor nektet han å døpe ham. For denne dåpen var en synders dåp, den førte med seg en sinnsforandring. Jesus nødet ham likevel, "for å fullføre all rettferdighet". Gjennom dåpen gikk han inn under slektens synd for å sone den. Etter denne hendingen omtaler Johannes ham som det Guds lam som bærer verdens synd, Joh 1:29. Ved dåpen fikk han også den åndsutrustning han trengte for sitt kall på jorden. 6. Jesu fristelse. Etter dåpen ble Jesus av Ånden ført ut i ørkenen for å fristes av djevelen, Matt 4. Han ble fristet fordi han skulle gjennomgå alt det som et menneske må gjennomgå her i verden, og han seiret over djevelen på menneskenes vegne. Fristelsen gikk ut på å foreta en selvisk handling, å ta en snarvei til anerkjennelse som Messias, og å opprette et verdensrike i stedet for Guds rike. Også senere ble Jesus fristet til å forlate lidelsens vei i strid med Faderens vilje. 7. Jesu plan med sitt livsverk. Jesus var seg bevisst at det lå en guddommelig plan til grunn for hans liv på jorden, denne fant han i profetiene i GT, og henviser ofte til dem, Matt 26:54. Han oppfylte denne planen som var gitt, Joh 2:4. 5:20. Det han gjør, var forutsagt. Hans 12 apostler henviser til Israels 12 stammer, de 70 disiplene til de 70 folkeslagene i 1Mos 10, osv. Offerdøden på korset visste han om, fordi den var omtalt på forhånd, Matt 16:21. 8. Oversikt over Jesu offentlige virksomhet, som varte omkring tre år. En kan gjerne dele denne tiden inn i tre perioder: Den ubemerkte tiden er omtalt i Johannes' evangelium. Døperen henviser sine disipler til Jesus, og de begynte å følge ham, Joh 1-4. Etterpå kom folkets allmenne velvilje, da Jesus bodde i Kapernaum. Han hjalp dem som var i nød, og store skarer samlet seg rundt ham. Han gjorde under og fortalte liknelser. Her finner vi også bergprekenen og forklarelsen på fjellet. Men forkynnelsen har vært for radikal for de fleste, så nå kommer motstandens tid med løvhyttefesten i Jerusalem, da de planla å drepe ham, Joh 7:1-10:21. Den siste reisen til Jerusalem er skildret i Luk 9-19. 9. Jesu selvvitnesbyrd kom fram i hans prekener og undervisning. Han innbyr menneskene å komme til seg, og slår fast at frelsen er avhengig av hvordan de stiller seg til hans person, Mark 2:10. Han alene er skyldfri, og dømmer synder strengere enn noen annen. Han vet at han er kommet for å befri slekten fra syndens skyld og makt, Joh 8:46. Apg 3:14. Han har vært til hos Faderen fra evighet av, før han ble menneske. Om denne foruttilværelsen taler han særlig i Joh 3:16. 6:38. Også apostlene vitner om hans preeksistens, Joh 1:1-3. Fil 2:5-8. Han er Messias og Menneskesønnen, og han er Guds Sønn. Mange kunne kalles Guds sønner i Bibelen, men Jesus var selv en evig guddomsperson. Han står over alle engler og mennesker, Matt 16:16ff. Her må Guds Sønn betyr noe annet enn Messias. Johannes- evangeliet omtaler Jesus svært ofte som Guds Sønn, Joh 1:34. 3:35. 5:25. 10:36. Han kalles også den enbårne sønnen, Joh 1:14. 3:16. Urkristendommen tilbad Jesus som Gud, Apg 7:59. Rom 9:5. Kristi frelsesverk avhenger også av hans guddom. Her kunne det også vært på sin plass å minne om de benevnelsene som er brukt på Jesus i NT, f.eks. Herren, Kristus Jesus, Kongenes konge, Den høyestes sønn, Den siste Adam, Sønnen, Lammet, Ordet, Frelseren, osv. 10. Jesu lidelse og død, det var dette han var kommet til verden for, Matt 16:21. Joh 3:14ff. Dette lå i Guds frelsesplan, den som Jesus var lydig mot inntil døden, Fil 2:8. Apg 2:23. Her blir vi minnet om anklagene mot Jesus, han ble dømt fordi han spottet Gud, Matt 26:63ff. Pilatus overgav ham til korset, der en forbryter vanligvis døde av tørste og utmattelse. Etter seks timer var Jesus død, Joh 19:14. Han led den straffen som syndere hadde fortjent å lide i evigheten, Jes 53:5. 11. Jesu oppstandelse hadde han selv forutsagt, Matt 16:21. Mark 9:9f. Denne profetien gikk i oppfyllelse i mange vitners påsyn, og vår frelse er avhengig av den, 1Kor 15. Om han ikke hadde oppstått, ville han heller ikke ha vært den levende Guds Sønn, Joh 5:26. Vantroen taler her om syner som disiplene hadde, og om selvbedrag - dette er utelukket ut fra sammenhengen, Luk 24:39. Jesu legeme var blitt levendegjort og herliggjort, Joh 20:19. 12. Jesu himmelfart hadde han også forutsagt, Joh 6:62. 7:33. Ved denne opphørte hans synlige nærvær hos disiplene, og han fikk igjen den herlighet han hadde fra før han ble menneske, Joh 17:5. Han var seierherren, Ef 4:8. Han lever nå i himmelen og går i forbønn for sine, Heb 8:1. Matt 28:20. 13. Jesu gjenkomst snakket han også om under sitt jordeliv, Matt 16:27f. Håpet om Herrens gjenkomst går som en rød tråd gjennom NT, 1Tess 5:2. Rom 13:12. Åpenbaringsboken handler bare om dette. Han kommer synlig i skyene, det blir en oppstandelse og forvandling, 1Kor 15:51-52. Og en endelig dom. Men dagen og timen vet ingen, Mark 13:32. Matt 24:4ff. Den troende menigheten skal få leve i forventningen. 14. De tre embetene. Fra gammelt av har en snakket om Jesus både som konge, yppersteprest og profet. Ypperstepresten bar fram sitt blod som sonoffer, og går i forbønn for oss i dag. Profeten forkynte evangeliet om Guds rike, og taler i dag gjennom sitt ord. Og som Frelseren er han konge i det riket han har grunnlagt, og som han åndelig hersker over (nådens rike). Hans herlighetsrike vil komme til syne når alle skal bøye kne i dommen.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


15. Hva sier Bibelen om: Tro

Tro - er et hovedbegrep i bibelsk og kristen sammenheng. Det er ikke noe entydig begrep, men snarere et ord som viser mangfoldet i menneskets ytringer i møte med Gud og hans ord. Bibelen taler om: Tro som tillit Matt 9:2. Mark 10:52. Tro på åpenbaringsordet Apg 8:35ff. Matt 16:16-17. Frelsende tro, Joh 3:16. Ef 2:8. Rettferdiggjørende tro, Rom 1:16-17. 3:28. Fil 3:9. Tro som nådegave, 1Kor 12:9. Rom 12:3, 6. Tro som livsform Gal 2:20. 1Tim 2:15. Tro om troens innhold, Apg 6:7. 14:22. GT har flere ord som dekker begrepet tro. Disse ord er oversatt med uttrykk som stole på, søke tilflukt til og trøste seg til. Det viktigste ord for tro i GT, 'ãman, har samme rot som ordet amen, det være fast, og kan bety både å holde fast på, Jes 26:2, å ha tillit til, og å være trofast og sann. Ellers møter vi i GT, i 1Mos 11-25, han som blir kalt "alle troendes far", Abraham, Gal 3:7-9. Denne skikkelsen forener i seg det meste av det vi forbinder med tro. Både tilliten til Guds løfte, lydigheten mot kallet og troen på Guds allmakt er sider av hans trosliv i pakten med Gud. Denne tro ble regnet ham til rettferdighet, 1Mos 15:6, noe som får sentral betydning i NTs trosforståelse, særlig hos troens apostel, Paulus. De greske hovedordene er pístis, tillit, tro, troskap, trofasthet, overbevisning, og verbet pisteúein, å holde for sant og pålitelig, fortrøste seg på. NT gir ikke det vi kan kalle en definisjon på begrepet tro, se likevel Heb 11:1. Viktigere er det å vise hva troen gir, griper om, er avhengig av, noe som kommer særlig klart frem hos Paulus. Hva tro er, blir tydeligere om vi ser hva motsetningen til tro er. Den viktigste motsetning til troen er verken vantro eller tvil, men selv-ros. Slik evangeliet er motsetningen til loven som frelsesvei, slik blir troen et motstykke til uttrykket: å rose seg av, Ef 2:8-9. Rom 2:17ff. Rom 3:21-23. Den religiøse person, som i en viss forstand er troende, kan lett bli en som roser seg av sin egen livsførsel og livsinnstilling, og søker frelse hos Gud på den veien. Slik kommer vedkommende i motsetning til den sant troende, som bare har Kristi kors å rose seg av, Gal 6:14. Dermed blir troen å forstå som menneskets mottakelse av Guds frelsesgave, Joh 1:12. Disse frelsesgavene er en frukt av Jesu gjerning til frelse for oss, og gjennom Guds ord blir dette forkynt til frelse for den som hører ordet, det ordet som virker troen i hjertet, Rom 10:8-15. Joh 17:20. Den frelsende tro bekjenner seg til den frelsende Herre, Rom 10:10. 1Joh 4:2. Den kristne kan ikke tjene to herrer, og må derfor forsake djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen og bekjenne troen på Den treenige Gud, noe som svarer til det livsmønster den troende ble satt inn i ved dåpen, Rom 6:4. Det hører altså med til troens liv at man vil bryte med synden, både den synd som ytrer seg i brudd mot Guds bud, og den synd som roser seg av egne fortrinn slik fariseerne gjorde, Fil 3:4-9. I den forbindelse er det rett å prøve seg selv om en er i troen, 2Kor 13:5, idet man stadig må kjempe for troen på evangeliet, Fil 1:27-29. Det gjelder da å ha blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Heb 12:1-3. Da er det godt for oss å ha vitnesbyrdet fra de mange troskjempene mellom oss, Heb 11. Slike vitnesbyrd viser oss hva troen betyr i hverdagen. Troens liv næres og styrkes ved nådemidlene og nådegavene som Gud har gitt menigheten, Ef 4:11-13. 1Kor 12:28. Slik blir menigheten og den enkelte oppbygget på sin høyhellige tro, Jud 20.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


14. Hva sier Bibelen om: Utvelgelse

Utvelgelsestanken står sentralt i hele Skriften. I GT står utvelgelsen av gudsfolket Israel sentralt. I NT er det utvelgelsen av den nye pakts gudsfolk som er hovedsak. Tanken er nøye forbundet med de sentrale trossannhetene om nåde, tro, rettferdighet og frelse. Ser vi på Skriften som helhet, brukes ordet i tre forskjellige betydninger :

1. Om Guds valg av Israel som hans eiendomsfolk, som er gitt privilegier og ansvar i denne spesielle tjenestefunksjon.

2. Om utvelgelse av enkeltmennesker til en helt bestemt tjeneste for Gud i hans åpenbaringshistorie.

3. Om Guds nådevalg i Kristus, Guds utvelgelse av mennesker til frelse og evig liv.

I GT finner vi ikke noe hovedord som helt svarer til vårt "utvelgelse". Men verbet for å velge ut er det hebraiske bahar. Grunnbetydningen er å se seg ut noe, foretrekke, velge noe framfor noe annet. Flere steder brukes ordet i ikke-teologisk betydning som vanlig omgangsspråk, det brukes med Gud som objekt, der mennesker velger Gud, hans vilje og vei, og - for det tredje - med Gud som subjekt, om Guds utvelgelse. Om menneskets valg av Gud brukes ordet forholdsvis sjelden, Jos 24:15, 22. Vi merker oss at det sterkeste ord for Herrens utvelgelse av Israel også brukes om folkets valg av Herren som sin Gud. Det sier oss noe om at folkets eget valg ikke settes ut av betraktning. Et tydelig eksempel på denne tosidige bruk av ordet bahar er 2 Sam 16:18, der ordet brukes både om folkets og Herrens valg av David til konge. Den tredje gruppen er den altdominerende i GT. Vi hører om Guds utvelgelse av Israel som sitt folk, 5Mos 7:6, 7. 10:15. 14:2. Og vi hører om Herrens utvelgelse av Jerusalem. 1Kong 8:44, 48. 11:3, 32, 36. 14:21. 2Kong 21:7. 23:27. 2Krøn 6:6, 34, 38. 12:13. 33:7. Neh 1:9. Sak 3:2. Vi hører også om Herrens utvelgelse av fokets store ledere: Abraham, Neh 9:7; Moses, Sal 106:23; Aron, Sal 105:26 og David, Sal 78:70. Herrens utvelgelse av Israel begynner med utvelgelsen av Abraham, Neh 9:7, og gjelder siden Abrahams ætt, det utvalgte folk. 5 Mos 7:6-8. 14:2. Herrens utvelgelse av Israel er et nådevalg, da de selv ikke kunne påberope seg noen fortjeneste og verdighet. 5 Mos 7:7. Det er i løftet om den kommende Messias at GTs utvelgelseslære har sitt utsping og sin rot. 1Mos 12:3. Hos 1:6-2:1. Og her sprenges alle nasjonale grenser, også hedningene er regnet med. Sml. Rom 9:25. Sammen med "Israels rest" skal hedningene søke til "Isais rotskudd". Jes 11:10. I NT er vårt ord utvelgelse, det greske eklogê, avledet av verbet eklégesthai, velge seg ut. Oftest møter vi adjektivet eklektós, utvalgt. Ordene brukes også i NT sjelden om menneskets valg. Men det brukes om valg av menighetstjenere, Apg 6:5, av menighetsutsendinger, Apg 15:22, 25. Det mest kjente stedet er vel Luk 10:42, der det sies om Maria, at "hun har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne". Som Jesus selv er den utvalgte som Faderen har sendt til verden, Luk 9:35, så velger han ut sine apostler, Joh 6:70. 13:18. 15:16, 19. "De utvalgte" er en benevnelse brukt også om det nytestamentlige gudsfolk. Synoptikerne bruker uttrykket i eschatologisk betydning, Matt 24:22. 24:24, 31. Luk 18:7. NT taler klart om Guds frelsesvilje for alle mennesker, Matt 28:18ff. 3:16. 1Tim 2:4. Og Guds frelsesvilje går tilbake til hans evige rådslutning, Apg 2:23. 1Pet 1:20. Ef 1:9ff. Utvelgelsen av oss bestod i utvelgelsen av Kristus som vår frelser, Ef 1:4. Det er en dyp sammenheng med at vi er "forutbestemt til frelse" og Guds beslutning om å la sin Sønn gå inn i historien og sone vår synd. Guds forutbestemmelse virker verken mot eller uten vår vilje. I møte med den blir han oss enten til fall eller oppreisning. Sammenfatning: Utvelgelsen er Guds eget verk til Guds egen ære, Tit 1:1. Ef 1:4, 6. Den skjer etter Guds forsett og hans viljes råd, Ef 1:11, etter hans forutviten, 1Pet 1:1-2. Det er en utvelgelse fra verden, Joh 15:19 og den forutsetter et nådevalg, Rom 11:5. Kallets og utvelgelsens mysterium ble oppfattet av de første kristne som noe enkelt og fundamentalt, noe det ikke skal spekuleres i, men lovprises over, Ef 1:3ff. Ikke noe sted i NT tas det opp som et problem som må løses eller forstås av mennesketanken. Det stilles ikke opp noen motsetning mellom Guds suverene utvelgelse og hans universale frelsesvilje. At Guds utvelgelse skjedde i Kristus, utelukker ikke, men inneslutter vårt frie valg, Rom 8:28f, 9-11. Guds ord lærer ingen utvelgelse til fortapelse. Tvert imot strir en slik tanke mot alt det Bibelen sier om Guds alminnelige frelsesvilje. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Gud ekskluderer ingen. For hvert eneste menneske som hører ordet om utvelgelse, står det skrevet: du, dere, vi. Ved sitt nådige ord inkluderer Gud. Det er mennesket som stundom i vantro ekskluderer seg selv, 1Pet 2:7-8: "De snubler ved sin vantro mot Ordet - til det er de også satt." Den siste setningen betyr ikke at de er bestemt til å snuble, men at vantro mot Ordet uvilkårlig vil føre snubling og fall med seg. I utvelgelsestanken møter vi Gud. Og på forunderlig vis forløser han i oss den tanken at vi er satt inn i en verden hvor det vi vet og forstår er for intet å regne mot det vi ikke vet og ikke forstår.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.

 


13. Hva sier Bibelen om: Adiafora

Adiafora - (gr. mellomting), brukes i dogmatikken om alt slikt som Bibelen ikke uttaler seg om, hverken direkte eller indirekte. Et adiaforon kan være f.eks. idrett, askese, dans, klær, kunst, røyking og spill. Ordet adiafora er ikke brukt i Bibelen, men slike mellomting er omtalt i uttrykkene "ingen ting er urent i seg selv", Rom 14:14-20. Apg 10:11-15, og "om mat volder min brors anstøt, da vil jeg aldri i evighet ete kjøtt, for at jeg ikke skal bli til anstøt for min bror", 1Kor 8:13.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


12. Hva sier Bibelen om: Barn

Barn - ble i Israel betraktet som en Guds gave, 1Mos 33:5, og en belønning, Sal 128:3-6. Å få barn var en stor velsignelse, Sal 127:3-5. Barnløshet ble betraktet som Guds mishag, Jes 47:9. Jer 15:7. Lengselen etter barn var stor, 1Mos 30:1. 1Sam 1:10-11. Om en hustru var ufruktbar, var det en god skikk å gi sin mann en slavinne som skulle føde ham barn, 1Mos 16:2. 30:3. Denne skikken var nok en påvirkning fra andre kulturer. Om en mann døde uten å etterlate seg barn, hadde den barnløse enken rett til svogerekteskap, 5Mos 25. I eldre tid fikk barnet navn straks det ble født, 1Mos 19:37f. Senere var det vanlig å gi barnet navn i forbindelse med omskjærelsen den åttende dagen, Luk 1:59. Både moren, 1Mos 4:1-2, og faren kunne gi barnet navn, 1Mos 4:26, eller det kunne bli foreslått av slektningene. Faren traff gjerne den endelige avgjørelsen, 1Mos 35:18. Luk 1:62. Barneoppdragelsen ble i de første årene tatt hånd om av moren, Ord 6:20, 31. Men faren tok tidlig del i denne, og spesielt ble guttenes oppdragelse og utdannelse tatt hånd om av ham, 5Mos 4:9. Ord 6:20. GT pålegger foreldrene å undervise sine barn i Herrens lov og fostre dem i hans frykt, 5Mos 6:7, 20. 11:19. Ord 1:8f. Barna plikter å lyde sine foreldre, 2Mos 20:12, og vise dem lydighet og respekt, Matt 19:19. Ef 6:1f. Likevel står lydighet mot Gud over foreldrelydigheten, Matt 10:37. NT lærer oss at barna er et eksempel når det gjelder troen, Matt 18:3. Himmelriket hører barna til, Matt 19:13f. Jesus elsket barna, Mark 10:13f. Barnas lydighet overfor foreldrene fører velsignelse med seg. Det er foreldrenes plikt å oppdra sine barn i kjærlighet og omsorg, Ef 6:4. Kol 3:21. Når det står at en husfar kom til troen og ble døpt med hele sitt hus, regner vi vanligvis med at også barn ble døpt, Apg 10:48. 11:14. 16:15. Se dåpen. I tiden før Jesu gjenkomst skal barna miste respekten for og sette seg opp mot foreldrene og øvrigheten, Rom 1:30. 2Tim 3:2. Bibelen skiller mellom verdens barn, Luk 16:8, og Guds barn, Joh 1:12. 1Joh 3:1.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


11. Hva sier Bibelen om: Formaning

Formaning/Formane - møter oss særlig i NT og betegner oppmuntringer, påminninger og tilskyndelser som kan gi framgang i helliggjørelsen. De mest brukte greske ordene er parakaleín (subst. paráklesis), tilkalle, oppmuntre, trøste, bønnfalle, formane, 1Tess 5:11, og noutheteín (subst. nouthesía), å legge på hjerte, tilrettevise, påminne, formane, 1Tess 5:12. Et menneske blir ikke formant til i egen kraft å gjøre det som det er skyldig til, men det forutsettes at mennesket allerede har tatt imot frelsen og har fått Guds Ånd. I dette mennesket utfører Guds Ånd sitt verk (se helliggjørelse) gjennom sitt ord. Det står f.eks ikke: Kjemp mot synden for at dere skal bli herre over den! men: Fordi dere er forløst fra syndens herrevelde (er døde for synden), så la ikke synden få komme med sine krav til dere! Rom 6:2-12. De troende trenger å høre Guds straffende lovforkynnelse forat han skal våkne dersom han sover i sine vanesynder eller blir liggende i sitt syndefall. Men formaningene henviser til Guds nåde og lokker den troende ved evangeliet, Rom 12:1-2, så han kan bli framstilt fullkommen i Kristus, Kol 1:28.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


10. Hva sier Bibelen om: Faste

Faste - er frivillig å avholde seg fra mat og drikke, hvile, søvn og annet som hører med til livets behov, av religiøse grunner. En kollektiv faste var i Israel fastsatt i loven bare for én dag i året, på den store forsoningsdagen, 3Mos 16:29-31. Under og etter det babylonske fangenskapet holdt jødene faste fire ganger i året, Sak 8:19. Ved nasjonale ulykker samlet folket seg for Guds ansikt i faste og bønn, Dom 20:26ff. Est 4:3. Personlige fastetider var svært alminnelig ved sorg, Neh 1:4, i medfølelse med andres nød, Sal 35:13, i bønn, Esr 10:6, i spesiell åndelig nød og kamp, Dan 10:3, ved bot, 1Kong 21:27, og ved spesielle løfter, 4Mos 30. Fasten ble praktisert på mange ulike måter, ved delvis eller helt avhold fra mat og drikke, om dagen eller i mange dager, osv. Ved fasten kunne de også rive i stykker klærne, sette seg i aske, osv. Fasten er et uttrykk for at hele personen er engasjert for Guds sak og Guds ord, 1Sam 7:6. Sal 69:11. Esr 8:21. I jødedommen inntar fasten en større plass etter hvert, fariseeren i templet fastet to ganger i uken, Luk 18:12. Jesus regner med det som en selvfølge at hans disipler faster, Matt 6:16ff, men påbyr det ikke. Han forbyr bare den fasten som en tar på seg for å vise seg for mennesker. Selv fastet han 40 dager i ørkenen, Matt 4:2. I den første kristne menigheten fastet man også, Apg 13:2f, i bønn; 1Kor 7:5, ektefolk; 2Kor 6:5, Paulus. Om rett og falsk faste kan vi lese i Jes 58:3ff og 1Tim 4:3 (avhold eller askese har i seg selv ingen verdi for Gud). I den romersk-katolske og i de ortodokse kirkene er en delvis faste (avhold fra kjøtt, egg og melkemat) obligatorisk på bestemte dager. Våre bekjennelsesskrifter går sterkt imot at denne fasten skulle ha noen verdi for Gud, og tilføyer: "Våre folk lærer at enhver kristen skylder å øve seg ved legemlig selvtukt eller legemlige øvelser eller anstrengelser, så man ikke gir grunn til synd, og således at ikke overflod eller ørkesløshet skal egge til synd - ikke for at vi ved slike øvelser skal fortjene syndenes forlatelse eller gjøre fyldest for syndene. Om dette taler Kristus i Luk 21:34: Ta dere i vare, så ikke deres hjerte tynges av rus og svir og timelige bekymringer." (Augustana XXVI, 30-39).

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


9. Hva sier Bibelen om: Fariseerne

Fariseerne - utgjorde et religiøst parti på Jesu tid, navnet betyr muligens "de som skiller seg ut" og har sammenheng med de gamle hasîdîm, "de lojale", åndelige etterkommere etter de skriftlærde på Esras tid. Vi vet lite om hvordan partiet oppstod, de omtales først under makkabe'er-tiden, og Josefus sier deres antall var nærmere 6000. De hadde stor innflytelse og kan regnes som det jødiske folks kjerne på Jesu tid, i stor motsetning til sadduseerne. De hadde en klar lære om de gamles vedtekter, Mark 7:3, om udødelighet, oppstandelsen, englene, åndene, fortapelsen, mellomtilstanden og messiasriket. De drev også en livlig misjon blant hedningene, Matt 23:15. De fordømte hykleriet, selv om Jesus sier at de likevel var hyklere. I deres praktiske liv forsøkte de å oppfylle loven med alvor og intensitet, og foraktet all forestillelse. Likevel måtte deres holdning føre til et ubevisst hykleri, Joh 8. De levde nemlig som om de var i stand til ved egen kraft og vilje å behage Gud ved å holde hans bud. At dette ikke var mulig, det måtte den tidligere fariseeren Paulus erkjenne, og da vendte han seg til Kristus, Fil 3:5-11. "Men det som var en vinning for meg - fariseerens rettferdighet - det har jeg for Kristi skyld aktet for tap .. for at jeg kan vinne Kristus, og bli funnet i ham ..." Gal 2:15-16. Bare den nye skapning kan behage Gud, den som er gjenfødt av Gud. Fariseernes lære er farlig også for de troende i dag, Matt 16:6ff. Jesu bebreidelser mot fariseerne finner vi særlig i Matt 23 og Joh 8, de kunne nemlig ikke godta hans forhold til loven og krav på å være Guds Sønn.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


8. Hva sier Bibelen om: Dødsriket

Dødsriket - er vår oversettelse av hebr. she'ol og gr. hádes. Dødsriket er det sted der de døde er mellom døden og oppstandelsen. I gresk gudelære var Hades det usynlige riket til herskeren Hades, de dødes underverden. Ordet er brukt 10 ganger i NT. Ordet sje'ol betegner kanskje et sted i dypet, 1Mos 37:35. 42:38. Job 30:23, en skyggetilværelse, jfr. Sal 88:11-13: "Gjør du under for de døde? Fortelles det i graven om din miskunnhet?" - i avgrunnen - i mørket - i glemselens land? (Sje'ol er her bare brukt i Sal 88:4, det er brukt 65 ganger i GT). De døde er likevel bevisste i dødsriket, Jes 14:9, og de fromme håper på utfrielse fra dødsriket, Sal 16:10 - noe som bare kan skje ved oppstandelsen fra de døde, Jes 25:8. 26:19; Dan 12:2. Allerede GT antyder at fromme og ugudelige får ulik skjebne i dødsriket, 4Mos 23:10, dette møter vi særlig i senjødedommen. Jesus lærer at det finnes et uoverstigelig svelg mellom de to avdelingene: Abrahams skjød/ved Abrahams side/Paradis og pinestedet, Luk 16:22ff. Kristus skaffet en forandring i dødsriket ved at han selv steg ned der, Luk 23:43. Rom 10:7. Ef 4:9f. Fil 2:10. 1Pet 3:19. 4:6. De troendes tilværelse i dødsriket er nå et liv med Kristus, Luk 23:43. Fil 1:23. De lever dermed et bevisst liv i dødsriket. Og de tjener Herren der, Åp 7:15. Men den fulle salighet får de først ved oppstandelsen, når deres ånd forenes med legemet igjen, 1Kor 15:12. 1Tess 4:14ff. De usalige har i dødsriket en forsmak på den evige fortapelsen, Luk 16:23. De venter også på den legemlige oppstandelsen, som skal føre dem til den siste dommen og ildsjøen eller fordømmelsen, Åp 20:13ff. Se Gehenna, Helvete.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


7. Hva sier Bibelen om: Loven

Loven - hebr. tôrâ, lov, bud; misjwâ, bud, ordre; hoq, juridisk vedtak, tradisjon; debarîm, lovord, bud: gr. nómos, lov, bud, rettesnor, lovmessighet. Lov brukes i Bibelen om de ti budene gitt på Sinai, om hele Moseloven og om de fem Mosebøkene. Paulus bruker ordet også om en regulerende, herskende makt eller lovmessighet, f.eks. i uttrykket "troens lov", Rom 3:27. "Åndens lov", Rom 8:2. Mennesket er av naturen et etisk vesen som vet forskjell på rett og galt, slik fremstår mennesket i GT. På samme måte er noen tanker, ord og gjerninger rette, andre er gale. Guds lov er av naturen skrevet i menneskets samvittighet, "i deres hjerter", Rom 2:15. Ved synden ble denne naturlige loven fordunklet, og samvittigheten ble ofte en dårlig rettesnor, derfor måtte den skrevne loven komme, og en pakt mellom Gud og Israel opprettes, 2Mos 20-24. Loven inneholder ikke bare etiske bud, men også forskrifter for helligdommen, gudtjenesten og ofringene. "Jeg, Herren, som helliger dere, er hellig!", 3Mos 21:8. Moses gjentok og innskjerpet loven da folket stod foran det forjettede landet, 5Mos 4:8f: "Og hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har så rettferdige lover og bud som hele denne lov jeg legger fram for dere i dag? Vokt deg bare og ta deg vel i akt så du ikke glemmer det dine øyne har sett. La det ikke gå deg av minne alle ditt livs dager, men gjør det kjent for dine barn og barnebarn, det som skjedde.. ved Horeb (Sinai)." NT fremhever at loven ble gitt ved Moses, Joh 1:17, selv om praktiske forandringer har vært nødvendige når folket stod overfor nye situasjoner, f.eks. i fangenskapet. En kan si at Moseloven har tre forskjellige deler: Moralloven, seremonialloven og den brogerlige lovdelen. Den borgerlige loven inneholder bestemmelser om ledelsen av folket, rettspleien, osv. Seremonialloven gir forskrifter om rent og urent, om gudstjenesten, ofringene osv. Moralloven består av de etiske budene og er sammenfattet i de ti bud. Når Jesus vitner om at han ikke er kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den, Matt 5:17, så er det moralloven med de ti budene han snakker om. Han taler nemlig til sine disipler, til enkeltpersoner og ikke til en nasjon. Den borgerlige loven gjaldt bare Israel som nasjon. Heller ikke kunne han ha ment seremonialloven, den hadde han faktisk opphevet ved å erklære all mat for ren, Mark 7:19. Seremonialloven hadde hatt sin betydning for Israels religiøse oppdragelse, og dens forskrifter om offer og presteembete hadde vært forbilledlig og profetisk. Men nå da profetiene var oppfylte i Kristus, hadde også disse forbildene oppfylt sin oppgave. Men moralloven var ikke opphevet, det ser vi av Jesu undervisning om de ti budene nettopp i bergprekenen. Jesus har også sammenfattet budene i det dobbelte kjærlighetsbudet, Matt 22:37f, som forøvrig er hentet fra 5Mos 6:5 og 3Mos 19:18. Han forklarte loven i dens dypere mening, i motsetning til de falske forklaringer som forekom på hans tid, Matt 5:21ff. Loven skal ikke forgå, Matt 5:18. "Den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle." Jak 2:10. Loven krever hellighet, fordi Gud er hellig, 1Pet 1:16. Gud kan aldri se gjennom fingrene med dem som har brutt hans lov, en soning er nødvendig før Gud kan forlate. "Jesu soning består både i hans handlende og lidende lydighet. Ved sin handlende lydighet har han frivillig og fullkomment oppfylt loven som vår stedfortreder, og dermed vunnet seg lovens egen livsrett og rettferdighet for Gud. På denne måten har Jesus - og gjennom vår stedfortreder, også vi - gitt Gud rett i hans krav til oss om hellighet og lovoppfyllelse, Matt 5:17. Luk 10:26. Gal 3:12. Rom 5:18-19." (Øivind Andersen). I troslæren har vi ofte sagt at loven har en trefoldig oppgave: For det første skal loven opprettholde ytre tukt og orden i samfunnet. For det andre skal loven avsløre vår synd og drive oss til Kristus, Gal 3:24, den virker syndserkjennelse, Rom 3:20. Når et menneske fortviler over sin synd, vil det kunne ta sin tilflukt til frelsen i Kristus. For det tredje har loven en oppgave som rettesnor for den troende, slik at han kan vite å gjøre Guds vilje i sitt liv. Den troende skal nemlig leve etter lovens krav, Rom 8:4. 1Joh 2:6. "Loven skal gi den som er gjenfødt, men som kjødet, den syndige naturen, kleber fast ved, en sikker regel som han skal innrette sitt liv etter." (Konkordieformelen) Dette skjer under stadig kamp, i helliggjørelsen. Antinomismen er en gammel vranglære (anti, mot; nomos, lov) som forkaster lovens tredje bruk. De mener at det er nok å forkynne evangeliet for de troende, ikke loven. Luther hadde også kamp mot antinomister. NT advarer på det alvorligste mot forakt for loven, Rom 6:15ff. Om den kristnes frihet fra loven, sier Rosenius: "De som er blitt dømt og dødet av loven, så de har søkt og funnet sin frelse bare i Kristi forsoning, de er aldeles fri fra lovens salighetsvilkår. De er fri for forpliktelsen til å søke rettferdighet og salighet ved å leve etter loven. Men dermed er de også fri fra alle lovens dommer, fri fra lovens forbannelse, Gal 3:13. Og for det andre er de også, i kraft av sin tro, fri fra lovens regjering i samvittigheten - det som apostelen kaller "en trelldoms ånd så de atter skulle frykte", Rom 8:15, og "et trelldoms åk", Gal 5:1. De er fri de kvaler og lidelser som henger sammen med alt dette. For i sin Herre og borgsmann har de hele sin lovoppfyllelse, evig tilgivelse, liv og salighet."

 

 Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


6. Abraham - el. Abram

Abraham - el. Abram, Israels stamfar. Fra babylonske kilder kjenner en paralleller til navnet. F.eks. er Abiramu navn på et vitne i et dokument fra Hammurapis farfars tid. Navnet Abram er sammensatt av to ord, Ab, som betyr "far", og ram, som betyr "opphøyet", og betyr altså "opphøyet far". Dette Abrahams fødenavn, blir forandret av Gud i 1Mos 17:5, og betydningen av det nye navnet er "far til mange folk". A. levde ca. 1900 f.Kr., og ble ifølge 1Mos 25:7 hele 175 år gammel. Arkeologisk er der ikke funnet tekster som direkte kan belyse A.s historie. Men funn av kileskrifttavler fra Mesopotamia, særlig fra biblioteket i Mari, gir oss mulighet til å forstå de forhold patriarken levde under. De står ikke på noe vis i strid med 1 M's beretning om A. A. var Tarahs eldste sønn, 1Mos 11:26, og stammet fra Ur i Kaldea, som ligger i det nåværende Irak. I dette området, ved Eufrat og Tigris, lå en rekke store byer i oldtiden, og Ur er en av dem som er blitt arkeologisk undersøkt. Området mellom elvene favnet datidens høykultur. A. var derfor ingen primitiv nomade eller beduin, men hadde antakelig del i en god del av sin tids fremste dannelse. Ifølge Josv 24:2 dyrket Tarah mange guder. I disse områdene var det særlig dyrkelsen av månegudinnen Nana som var populær, mens denne perioden samtidig ble preget av at dyrkelsen av Marduk ble stadig mer sentral. Ifølge jødisk tradisjon var A. selv imidlertid ingen avgudsdyrker. Dette kan henge sammen med at av Noahs tre sønner, Sem, Kam og Jafet, var det Sem og hans ætt som videreførte den åndelige arven fra Noah. Men Sems slektslinje blir med årene også preget av det almene forfall som rådet, 1Mos 11:1-11, og til sist er det bare én mann tilbake med den gamle tro: Abram. Med A. begynner den annen hovedepoke i den bibelske åpenbaringshistorie. Fram t.o.m. 1Mos 11 (kap. 1-11 inneholder den såkalte urhistorien) har hele menneskeheten vært gjenstand for Guds åpenbaring, og derfor også for den bibelske historieskrivning. Men p.g.a. at hele den menneskehet som etter syndfloden nedstammet fra Noah, på ny vender Gud ryggen, overlater Gud folkeslagene som helhet til seg selv, for å skape en ny begynnelse. Det gjør Herren ved å velge ut ett menneske, A. Fra denne tid av er det derfor A.s slekt og etterkommere, Israels folk, som blir gjenstand for Guds frelsesåpenbaring og den bibelske historieskrivning. De øvrige folkeslag kommer i resten av GT ikke i betraktning uten for så vidt som de kommer i berøring med Guds folk. Dette innebærer likevel ikke at folkeslagene er forkastet til fordel for Israel, men at utvelgelsen av A. har folkeslagenes frelse som mål. Derfor lyder det i løftet som ledsager kallet til A.: "I deg skal alle jordens slekter velsignes", 1Mos 12:3. Dette løfte kalles i NT "A.s velsignelse", Gal 3:9, 14. A.s historie i Bibelen begynner i egentlig forstand med Guds kall, 1Mos 12:1-3, som kom til ham da han var 75 år gammel. Før dette hører vi, 1Mos 11:27-32, om hans opphav, og om hans hustru, Sarai, "som var ufruktbar". Hele den bibelske fortelling om A. dreier seg om Guds løfte som gis ham når han kalles, et løfte som først og fremst dreier seg om at A. skal se avkom og bli "et stort folk", og at gjennom dette avkom skal "alle jordens slekter velsignes". Gud vil gjøre det under å "la den ufruktbare hustru bo som glad barnemor". A. følger Guds kall, bryter opp fra "sitt land, sin slekt, og sin fars hus", og begir seg på vei til Kanaan sammen med sin brorsønn Lot. Der åpenbarer Gud seg for ham, 1Mos 12:7, og sier at dette landet er det A. skal få til arvelodd. A. drar gjennom landet, lever som nomade, og overalt hvor han kommer, bygger han alter. Drevet av hungersnød, drar han uten Guds tillatelse til Egypt, 1Mos 12:10-20, der han av frykt for en kvinnekjær farao lyver og sier at Sarai bare er hans søster. Gud berger dem begge, og tilbake i landet, 1Mos 13, er A.s og Lots kvegflokker blitt så store, at det ikke er rom for dem begge. A. lar Lot velge sin del, enda A., som familiens overhode og Guds utvalgte, hadde rett til å velge først, og Lots øyne faller på den fruktbare sletten ved Sodoma og Gomorra. I 1Mos 14 hører vi om Kedorlaomers felttog mot Sodoma og Gomorra, der også Lot blir krigsfange, og all hans eiendom krigsbytte. Når A. får høre om dette, setter han sammen med sine kana'aneiske forbundsfeller, Aner Eshkol og Mamre, etter den kaldeiske hæren, tar dem igjen og slår dem, slik at Lot og de øvrige blir satt fri. På kongen i Sodomas tilbud om lønn, takker A. nei, for at det ikke skal sies at A. er blitt rik på Sodomas skatter. Dette knytter så 1Mos 15 seg til, der Gud åpenbarer seg for A. med ordene "Frykt ikke A.! Jeg er ditt skjold. Din lønn skal være meget stor." På dette svarer A.: "Herre, hva vil du gi meg?" (v.2) - et spørsmål som er drevet fram av at han snart har vært på vandring i 10 år under Guds løfte, uten å se noe tegn til at løftet om arvingen skal gå i oppfyllelse. A. frykter at en trell i hans eget hus, Elieser fra Damaskus, skal komme til å arve ham. På dette konkretiserer Gud sitt løfte til A., som A. tror: "A. trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet" 1Mos 15:6. A.s historie er beretningen om troens kamp for å holde fast på Guds løfte, trass i at det synes umulig. Deretter inngår Gud pakt (se pakt) med A., en pakt som er forløper til pakten i 1Mos 17. Her får A. befaling om paktsofferet, Jer 34:18ff, og Gud forutsier hvilke lidelser Israel må utstå under fangenskapet i Egypt. I 1Mos 16 hører vi om Ismaels fødsel ved Hagar, en trellkvinne A. antakelig hadde fått i Egypt. Sarai råder A. til å ta henne til medhustru, for at hun "kan få barn ved henne", 1Mos 16:2. Dette var ikke regnet som usømmelig i samtiden; i Hammurapis lov finner vi forskrifter om at en mann med en barnløs hustru hadde rett til å ta en medhustru for å få arvinger, for at slekten ikke skulle gå til grunne. Poenget i beretningen om Ismael, er at A. og Sarai prøver å "hjelpe" Gud til å oppfylle sitt løfte, de var bekymret for at oppfyllelsen skulle bli umulig, ettersom A. nå var 85 år gammel, 1Mos 16:3. I 1Mos 17 finner vi den egentlige pakt mellom Gud og A., som k.15 er forberedelse til. Her gis A. omskjærelsens tegn 1Mos 17:10-14 og får løfte om landet, ætten, og velsignelsen, samt at Gud konkretiserer at det er Sarai som skal føde den sønnen som skal arve løftet. At A. og Sarai også får nye navn av Gud, betegner at de nå står i en ny stilling i forhold til Gud. 1Mos 18-20 gir oss et "mellomspill" i og med beretningen om dommen over Sodoma og Gomorra, og A.s rolle som forbeder, samt den andre fortellingen om A.s sviktende tro og nødløgn for å redde eget skinn. I 1Mos 21, når A. er 100 år gammel, og Sara 90 (v.5) fødes så Isak, og det hele A.s historie handler om, Guds løfte, går i oppfyllelse. Ismael er sjalu og spotter, og blir med Guds tillatelse drevet bort. I 1Mos 22 settes så A. på prøve: Gud ber ham ofre Isak på Moria "berg". Dette er den siste og største trosprøve A. blir satt på, - hele hans liv har frem til da vært en trosprøve. A. består prøven, noe som fører til at løftene stadfestes for evig. I de følgende k. hører vi om Saras død, at A. finner en hustru til Isak i Karan og ikke blant kana'anittene, og at A. dør etter sitt annet ekteskap, med Ketura. A. ble begravet ved Saras side i hulen ved Makpela i Hebron. I jødisk og rabbinsk tradisjon spiller A. en stor rolle. De lærte at "den kommende vrede", Matt 3:7, bare skulle ramme hedningene (hebr. gojjim), ikke Israel, som var A.s barn. Daniels bønner ble hørt for A.s skyld, likeså Moses', 2Mos 32:13. 5Mos 9:27, og for A.s skyld ble synden med gullkalven tilgitt, særlig fordi en mente at det hovedsakelig var egyptiske proselytter som deltok i denne avgudsdyrkelsen. "Fedrenes fortjeneste" er et begrep som ofte forekommer i rabbinsk litteratur, og en påstår til og med at fedrene var syndfrie. En populær forestilling var at alle israelitter skulle vinne det evige livet, Jes 60:21, og dette grunnet seg - likesom alle gode gaver i livet - på fedrenes fortjeneste, særlig A.'s. En tenkte seg også at A. hadde satt seg ved Gehennas port for å hindre israelitter i å falle dit ned, og for å samle dem i "A.s skjød", Luk 16:22. I NT er A., nest etter Moses, den mest omtalte gammeltestamentlige personlighet. Han er et forbilde på lydighet, Jak 2:21-24 og Joh 8:39. Men fremfor alt er han "troens far", Rom 4:11ff. Han er i NT forbilde på hva det vil si å leve i tro, ettersom hele hans liv var en vandring i tro, Heb 11:8ff, og en sammenhengende trosprøve. Ikke minst er det rettferdiggjørelsen av tro som i GT har sitt viktigste forbilde i A., Rom 4:1, 11ff. Å tro på Jesus gjør et menneske til A.s barn, enten en er jøde eller hedning av fødsel, Rom 4, for kjødelig herkomst gjør ikke noe menneske til Guds barn. Dette finner vi særlig uttrykk for i Gal 4:21ff, et avsnitt som viser hvordan Isak og Ismael, fordi den ene var født etter løftet, den annen "etter kjødet", er bilde på forskjellen mellom lovisk, menneskelaget religiøsitet og det gudsliv som er født ovenfra. Den troende er også arving til "A.s velsignelse", Gal 3:13, dvs. den velsignelse A. ble lovet da Gud kalte ham, 1Mos 12:1-3.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


5. Hva sier Bibelen om: Bønn

BØNN - har siden den første kristne menighet hatt som utgangspunkt og sentrum Jesus Kristus. Uten ham finnes ingen bønn i betydningen tale med Gud. Synden er at mennesket har vendt ryggen til Gud, Jes 1:4, og dermed forlatt fellesskapet med ham. Resultatet er at kontakten er brutt, og skylden så stor at mennesket ikke kan gjøre opp for seg. Det førte til at Gud ikke hører, og at alle bønner til ham ville blitt som fortvilte rop som ikke når fram om det ikke hadde vært for Jesus. I Jesu navn kan vi be, pga. hans frelsesverk hører Gud oss fordi han hører Jesus. Bønn er ikke oppramsing av ord, Matt 6:7, men en kommunikasjonsform som uttrykker fellesskapet med den levende Gud. Vi er pliktige til å be, for Gud har i det andre bud befalt oss å prise Ham og kalle på Ham i vår nød - det er den rette bruk av hans navn. Derfor er bønnen tegnet på at en er en kristen, Apg 9:11. Den som ikke ber i Jesu navn, bryter første og andre bud, og er ingen kristen.

Bedebønn. Når vi ser på de bønnene vi finner i Bibelen, så er de ofte hovedsaklig syndsbekjennelse og lovprisning. Bedebønner kan komme kortfattet til slutt slik som i Neh 9:5-37, hvor det etter en lang syndsbekjennelse og lovprisning av Guds gode gjerninger kommer en meget kort bedebønn: "Vi er i stor nød." Den er helt uten angivelse av hvordan Gud skal hjelpe dem, det overlater de helt til Ham. Denne holdningen kommer også til uttrykk i den bønnen Jesus lærte sine disipler: "Skje din vilje." Matt 6:10. Flere av Davids bønnesalmer er rene bedebønner, Sal 55. En kan be om alt mulig mellom himmel og jord, fra det minste til det største, slik vi ser i Fadervår. Her lærer vi å be om alt fra daglig brød, syndenes forlatelse, til at Guds rike må komme. Fadervår består av en påkallelse, tilbedelse, praktisk bønneliste og lovprisning.

Forbønn er befalt av Gud, 1Tim 2:1. Ef 6:18. Fremfor alt annet skal vi be for mennesker i ledende stillinger. Men vi kan også be om forbønn for egen del, Apg 8:24. De bønnene vi finner i fedrehistorien er hovedsakelig forbønner, 1Mos 18:22ff, likedan bønnene til Moses, 2Mos 32:11ff.

Lovprisning. Se bekjennelse.

Bønnestillinger finnes det flere av. Det å folde hendene er ukjent i Bibelen, den skikken har sin bakgrunn hos germanerne på 500-tallet e.Kr. Det var for dem et uttrykk for ydmykhet og underdanighet. De som kom til Jesus falt ofte på kne når de bad ham om hjelp, Mark 1:40. Det å knele, Apg 21:5, og stå, Luk 18:11, var en vanlige bønnestillinger, noen ganger med oppløftede hender, 1Tim 2:8. 1Kong 8:54.

Bønnen konstituerer og karakteriserer det israelittiske folk i forholdet til dets Gud og er derfor spesielt viktig. Israelittene ber ofte som folk, og ikke som enkeltpersoner, Sal 35:18. Det kommer av deres identitet som Guds folk og de løftene som er gitt dem som folk, Jer 29:12. Men vi finner også mange individuelle bønner. Bønn er i GT ikke bare en oppramsing av ord, men samtale og også diskusjon med Gud der den bedende kjemper frem sin sak, 2Mos 32:11-14. 4Mos 14:13-22. Profetene kritiserte bønner som var uten indre liv, Jes 29:13. 1:15. Bønnene hindres av folkets synd, Jes 1:15-17. Derfor bekjenner enkeltpersoner hele folkets synd i sin personlige bønn, Neh 1:4ff.

Det er underlig at det blant alle lover og forskrifter i Moseloven, finnes bare én som har med bønn å gjøre, 5Mos 26:1-15, som er en takkebønn, offer og bekjennelseshandling. Se offer, bekjennelse. Salmenes bok står i en særstilling med 60 hele salmer og 14 deler av salmer som er bønner. Det er gudstjenestelige bønner og personlige bønner om tilgivelse, beskyttelse, helbredelse og lovprisning.

Utgangspunktet for all tale om bønn i NT er Jesu lære og praksis. Jesus lærte sine displer å be gjennom undervisning, Matt 6:5ff. Luk 11:1-13, lignelser (om han som trengte brød om natten, Luk 11:5-8; den urettferdige dommer, Luk 18:1-8; fariseeren og tolleren, Luk 18:10-14; den urettferdige medtjener, Matt 18:21-35, og eget bønneliv, Luk 6:12. 12:39-46. Joh 17. Vi kan også lære av de bønnene Jesus fikk mens han vandret her på jord blant mennesker i nød, og måten han besvarte dem.

Bønnhørelse er et viktig tema i NT. Det understrekes stadig at Gud hører sine barns bønner. Utgangspunktet er den bønnen Jesus lærte sine disipler å be: fadervår, Matt 6:6ff. Jesus lovte at "hver den som ber, han får", Matt 7:8. Joh 14:14. Evangeliets glade budskap er at vi i Jesu navn kan regne med at Gud hører våre bønner. Født på nytt er vi Guds barn, og han som er modellen for alt som heter far på jorden, han elsker sine barn slik at han ikke kan la være å gi dem det de ber om, Matt 7:9-11. Men ikke alle bønner blir innfridd med en gang, og noen blir ikke innfridd fordi Gud svarer nei. Jesu bønn i Getsemane, Matt 26:39, ble ikke innfridd, og viser oss at det ikke er noe galt med ens kristenliv om bønner ikke blir oppfylt. Bønn er ikke kommando, men et ydmykt ønske til en som kan gjøre det en selv ikke kan. "Alt det dere ber Faderen om, skal han gi dere i mitt navn," sa Jesus i Joh 16:23. Bønnesvar er ikke en belønning som forteller om den bedendes fortreffelighet, men et resultat av hvem en henvender seg til. Ånden kommer til hjelp for den hjelpeløse som ikke makter å be, Rom 8:26.

Paulus bryter stadig ut i bønn i sine brev, bønner som viser hva kristne bønner handler om: Rom 1:8-12. Ef 1:15-19. 3:14-18. Kol 1:9ff. Paulus omtaler ellers bønn som en av Åndens virkninger 1Kor 14:14-16.

I Hebreerbrevet finner vi en dypere forklaring på hva kristen bønn er. Den er mulig fordi vi har en fullkommen yppersteprest i Guds himmelske tempel, Heb 4:14-16. Av Jesu bønneliv lærer vi her hva bønn er: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden. .. Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led." Heb 5:7-10.

Felles bønn var vanlig i den første menighet både i menighetens felles samling, 1Kor 14:13-16, og i mindre grupper, Matt 18:19f til bønnemøter, Apg 12:12. Jesus videreførte fra den gammeltestamentlige menighet at bønnen hører fellesskapet til ved å lære sine disipler "Fader vår". Bønn er samtale med den levende Gud, og altså ingen monolog, Apg 9:10-16. 2Kor 12:8f. Bønnen er ingen god gjerning, men et uttrykk for personlig fellesskap, derfor har bønnen en viktig plass i den enkeltes lønnkammer, Matt 6:6. Jesus gikk ofte alene for seg selv og bad, Matt 14:23. I våre bønner er det ikke spørsmål om størrelsen av vår tro, men om vi har tillit til den allmektige Gud.

 

 Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


4. Hva sier Bibelen om: Helliggjørelse

Helliggjørelse - er Guds handling med sine, 2Mos 31:13. Esek 37:28. 1Kor 6:11 (helliget). Både hellige og helliggjøre kan ha forskjellige betydninger i Bibelen. I GT betyr det oftest å utskille noe fra vanlig bruk og innvie det til tjeneste for Gud. Hele Guds verk for å frelse et menneske, kan kalles helliggjørelse (inkludert Åndens kall til omvendelse, rettferdiggjørelsen og den kristne vekst, 2Tess 2:13. 1Pet 1:2. Heb 2:11. Ordet brukes oftest om Åndens gjerning i den troende etter omvendelsen, 1Kor 1:30. Rom 6:19. 1Tim 2:15. En troende er allerede hellig, helliggjørelsen vil altså si at denne Gud-skapte helligheten skal få utvikle seg. Det er Ånden som virker dette, men ikke uten den troendes medvirken - f.eks. ved å døde det gamle mennesket (formaningene, Rom 8:13). Denne veksten i kristenlivet er nødvendig, 2Kor 7:1. Heb 12:14. Veksten er i nåde og kjennskap til vår Herre og Frelser Jesus Kristus, 2Pet 3:18. 1Kor 3:16. 6:19 (Kristus bor ved troen i våre hjerter, som er templer for Ånden). Helliggjørelsen innebærer ikke noen spesiell hellighetsopplevelse, åndsfyldeopplevelse eller lignende som skal føre fram til personlig syndfrihet.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


3. Hva sier Bibelen om: Forsoningen

Forsoning - er en bibelsk betegnelse på det forholdet at fiender blir venner. Forsoning og forlikelse er to ord som brukes om hverandre. Begge har samme betydning. Ordene brukes i norske bibeloversettelser når den greske grunnteksten har verbet katallassein (forsone, forlike) eller substantivet katallagé (forsoning, forlikelse) eller beslektede uttrykk med samme språklige røtter. Ordet brukes noen steder om rent mellommenneskelig forsoning og forlikelse, 1Kor 7:10f. Matt 5:24f. Luk 12:58f. Men dessuten er forsoningsbegrepet et av hovedbegrepene i Bibelens frelseslære. Ordet brukes riktignok ikke ofte. Vi finner det bare hos Paulus. Og vi finner det stort sett bare i fire avsnitt hos Paulus. Men der har det til gjengjeld en plass og betydning som er helt på linje med andre hovedbegreper i frelseslæren. Mens rettferdiggjørelse tegner bilde av en frikjennelse i en rettssal, gjenfødelse avbilder allerede fødte mennesker som får påbegynne et fundamentalt nytt og annerledes liv og forløsning viser oss frigivelse av slaver, tegner forsonings-begrepet bildet av to fiender som får sitt innbyrdes forhold forvandlet fra fiendskap til vennskap.

 

1. I GT finner vi ikke selve begrepet forsoning. Derimot finner vi både en stedfortreder-tanke og en sonings-tanke som representerer viktig bakgrunnsmateriale for læren om frelse og forsoning i Jesus Kristus. Stedfortredelse og soning henger nøye sammen. GT tegner mange bilder av stedfortredere som soner i stedet for den som er skyldig og skulle ha sont. Tankevekkende nok er det gang på gang et lam eller et dyr av saueslekten som har stedfortreder-rollen:

 

a. Et viktig eksempel på stedfortredelse finner vi i beretningen om Abraham og Isak på Moria berg, 1Mos 22. Der la Abraham på Guds befaling sønnen sin, Isak, klar på offeralteret og strakte hånden ut etter kniven. Men i siste øyeblikk ropte Gud, stanset Abraham og viste han en han-sau som så ble ofret i Isaks sted.

 

b. I beretningen om selve den sentrale gammeltestamentlige frelsesbegivenheten, Guds utfrielse av Israel fra fangenskapet i Egypt, er det påskelammet som opptrer i stedfortrederens rolle, 2Mos 12. Israels barn skulle ofre et lyteløst lam, stryke lammets blod på dørstolpene til husene sine og tilberede kjøttet til måltid. Om natten sendte så Gud sin engel, Ødeleggeren, som slo i hjel den førstefødte i alle hus. Men han gikk forbi de husene der lammeblod var strøket på dørstolpene. Der ble ingen slått i hjel.

 

c. I 3Mos 16:20-22, i ritualet for forsoningsdagen, er det en bukk, den såkalte "syndebukken", som skal innvies og jages ut i ørkenen (for å dø) - for på den måten å "bære alles misgjerninger" bort.

 

d. I den fjerde av sangene om Herrens lidende tjener Jes 53, (en Messias-profeti) er hele teksten gjennomsyret av stedfortreder-tanken. Dette stedet er GTs klareste bibeltekst om stedfortredende soning. Herrens tjener Messias: - tok våre sykdommer på seg, - bar våre piner, - ble såret for våre overtredelser, - knust for våre misgjerninger, - straffet for å gi oss fred, - såret for å gi oss legedom, - skylden som lå på oss ble av Herren lagt på ham, Jes 53: 4-6. Tjeneren sammenlignes dessuten med et lam og et får, Jes 53:7-8, som mishandles, plages, klippes og føres bort for å slaktes - uten å opplate munnen. Hele teksten er en profetisk skildring av Israels erkjennelse idet folket lenge etter Kristi død skuer tilbake på ham og omvender seg til ham: "Hvem tenkte vel i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham?" Jes 53:8. Samtidig lærer denne teksten oss å tenke på hvor radikalt altomfattende ett eneste menneske kan sone synd stedfortredende på alles vegne. - Med til sonings-tanken i GT hører ellers også hele læren om offerne. Israel læres gjennom alle de blodige ofringene opp til å tenke at synder bare kan sones med blod. 

 

2. I NT lærer vi å se på slike grunntanker fra GT som forbilder på viktige sider ved frelseslæren i NT. De overnevnte tankene fra GT føres videre i flere av hovedbegrepene i NTs frelseslære, inkludert forsoningstanken. Forsoningstanken i NT møter vi så især i fire tekstavsnitt: Rom 5:10-11. 2Kor 5:18-21. Ef 2:16 (eg. v 11-22, sml. Rom 11:15) og Kol 1:19-22. 

 

a. Forsoningen består i at Gud erstatter fiendskapet mellom mennesket og seg selv med fred. Forsoningens innhold er at Gud forliker oss med seg selv. "Vi ble forlikt med Gud.. da vi var fiender", Rom 5:10 (og fiender ble vi på grunn av Guds vrede over våre synder, Rom 5:8f). "Det var Gud som forlikte verden med seg selv." 2Kor 5:19. Før var hedningene i Efesus "uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte", Ef 2:12. Men Kristus "er vår fred", Ef 2:14. Gud "...forlikte dem begge (dvs: både jøde og hedning) med Gud..." Ef 2:16a, han "drepte fiendskapet" Ef 2:16b. Derfor er hedningene i Efesus "ikke lenger fremmede og utlendinger", men "de helliges medborgere (dvs. borgere av Guds Israel) og Guds husfolk (dvs. Guds familiemedlemmer)" Ef 2:19. Gud "..forlikte alle ting med seg selv da han gjorde fred..." Kol 1:20. "Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag (eller: av tanke) i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv.." Kol 1:21f.

 

b. Ved forsoningen er Gud selv alltid det handlende subjektet. Mennesket bidrar ikke med noe. Vår omvendelse, vår anger, vår tro eller vår syndsbekjennelse er ikke noen utløsende eller utvirkende faktor i forsoningen, men kommer alltid som en virkning av at Gud først har skapt forsoning. "Alt dette (at troende i Kristus blir nye skapninger) er av Gud, han som forlikte oss med seg selv", 2Kor 5:18. "Det var Gud som.. forlikte verden med seg selv", 2Kor 5:19. Menneskets rolle er bare å reagere når Guds sendebud på Guds vegne og i Kristi sted sier: "La dere forlike med Gud!" 2Kor 5:20. "For det var Guds vilje.. ved Kristus å forlike alle ting med seg selv", Kol 1:19f. "Gud har nå forlikt (dere) med seg selv...", Kol 1:22. 

 

c. Gud utførte forsoningen ved Jesu Kristi frelsesverk gjennom hans stedfortredende soningsdød på korset. Vi ble forlikt "ved hans Sønns død" Rom 5:10. Vi "roser oss av Gud ved vår Herre Jesus Kristus" Rom 5:11. Gud forlikte oss med seg selv "ved Kristus" 2Kor 5:18. Det var Gud som "i Kristus" forlikte verden med seg 2Kor 5:19. Kristus forlikte jøde og hedning med Gud "i ett legeme" (dvs: ved at Kristi legeme ble ofret for både jøde og hedning) og det skjedde "ved korset, der han drepte fiendskapet" Ef 2:16. "For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham (i Kristus) og ved ham forlike alle ting med seg selv (med Gud) da han (Gud) gjorde fred ved hans blod (ved Kristi blod) på korset..." Kol 1:19f. Gud forlikte tidligere fiender i Kolossae med seg selv "ved hans kjøds legeme ved døden" (ved at hele Jesu fysiske legeme og jordiske eksistens led døden) Kol 1:22. 

 

I forbindelse med Jesu stedfortredende soningsdød understreker Bibelen at Herren lot sin vrede ramme Sønnen i stedet for oss, Jes 53:10. Rom 5:6-11 ("frelst fra vreden").

 

d. Forsoningen innebærer at syndige mennesker blir regnet som syndfrie og rettferdige for Gud. "Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning" 2Kor 5:17a. "Alt er blitt nytt." 2Kor 5:17b (ifølge NB88 som her følger Textus Receptus-versjonen av grunnteksten). Gud forlikte verden med seg selv, "så han ikke tilregner dem deres overtredelser", 2Kor 5:19. Gjennom Kristus har både jøde og hedning "adgang til Faderen i én Ånd", Ef 2:18. Gud forlikte tidligere fiender i Kolossae med seg selv "for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn", Kol 1:22. 

 

Likesom Rom 3:25 er rettferdiggjørelsesbegrepets viktigste nytestamentlige skriftsted, er 2Kor 5:21 antakelig forsoningstankens viktigste skriftsted: "Ham som ikke visste av synd (Kristus som var totalt syndfri), har Gud gjort til synd for oss (Gud gjorde ikke Jesus til synder, men stilte ham i det forholdet til seg selv som normalt tilkommer syndere) for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud." (eg: "for at vi ved ham skulle bli (dvs. "få") Guds rettferdighet".) Dette siste betyr at forsoning og rettferdiggjørelse saklig sett er det samme. Ved forsoningen kjennes synderen rettferdig og tilregnes syndfrihet. Forsoningen er en gave som synderen får fra Gud. At forsoning og rettferdiggjørelse saklig sett er det samme, kan en også se ved å sammenlikne Rom 5:9 med Rom 5:10 og 2Kor 5:19 med Rom 4:3ff.

 

e. Forsoningen omfatter både jøde og hedning. I forsoningsavsnittet i Efeserbrevet, Ef 2:11-22, utlegges forsoningstanken i rammen av en utredning av forholdet mellom troende hedninger og troende jøder. Grunntanken på stedet er at hedningene ved å tro på Jesus får seg tildelt hele den skatt av frelse som Israel ved sin gammeltestamentlige tro forut har fått og som jøder som tror på Jesus i den nye pakts tid, har i fullt mål. Forsoningen omfatter både jøde og hedning. En langt mer utførlig utredning av forholdet hedning-jøde står i Rom 9-11. Forlikelsesbegrepet opptrer i Rom 11:15 - i en tankesammenheng som det er viktig å forstå rett: "For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hva annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde". Med "verden" mener apostelen her hedningene, de som ikke er jøder. Uttrykket "deres forkastelse" (gresk: "apobolé avton") kan rent grammatisk betraktet tenkes å være objektsgenitiv og svare til setningen "Gud forkastet jødene". Men i Rom 11:2 står det motsatte: "Gud har ikke forkastet sitt folk". Derfor må det være tale om grammatikkens mulighet nummer to: en subjektsgenitiv, slik at uttrykket svarer til setningen "Jødene forkastet Kristus". På samme måten må uttrykket "deres antagelse" bety "når jødene vender om og tar imot Kristus". Om forlikelsen sier da Rom 11:15, lest i sin helhets-sammenheng, at den jødiske flertalls-forkastelsen av Kristus (på hemmelig vis) innebærer en åpnet dør til forsoning for hedningefolkeslagene. Hvor mye mer skal så ikke jødenes omvendelse deretter føre til "liv av døde" (dvs: en veldig vekkelse, sml. Sak 12:10 - 13:1 og Rom 11:25-36).

 

f. Forsoningen omfatter i utgangspunktet hele verden, men forsoningens gave tildeles bare dem som tar imot forsoningens gave i tro på Jesus Kristus. Talsmenn for såkalt "verdensrettferdiggjørelseslære" påberoper seg ordene om at Gud i Kristus forlikte "verden" med seg selv, 2Kor 5:19, og "alle ting" med seg selv "enten det er de (ting) som er på jorden eller de (ting) som er i himlene", Kol 1:20 og trekker den slutningen at de fortapte følgelig "ligger i helvete med tilgitte synder". Det berettigede anliggendet i dette synspunktet er at Kristi forsoningsverk er fullført på Golgata en gang for alle uten å være avhengig av om mennesker tar imot det eller ikke. Men følgeslutningen deres går et skritt for langt. At "verden" er forlikt med Gud og at forsoningen omfatter "alle ting" "i himmel og på jord", betyr at Kristi forsoningsverk er stort nok og omfattende nok til å favne om alle. Men det betyr ikke at gaven reelt er tildelt alle. Tvert imot må Kristi sendebud formane menneskene og si: "La dere forlike med Gud!" 2Kor 5:20. Gud forlikte alle ting med seg, inkludert dere kolossere, sier Kol 1:19, 22, men så legges det til: "om dere bare blir ved i troen, grunnfestet og faste og ikke lar dere rokke fra det håpet som evangeliet gir." 1:23a. Vilkåret for at Kristi fullbrakte forsoningsverk skal bli et menneskes eiendom er altså tro.

 

g. Gud har innstiftet en "forlikelsens tjeneste" i menigheten, en ambassadørtjeneste på Guds vegne og i Kristi sted. Gud har også gitt sin menighet "forlikelsens ord". Forlikelses-tjenesten er omtalt i 2Kor 5:18: "Gud gav oss (dvs. Gud gav til apostelen Paulus, og gjennom ham til hele menigheten) forlikelsens tjeneste" (gresk: "dontos hemin ton diakonian tes katallagés"). På beslektet vis sier bekjennelsesskriftet Augustana at Gud har innstiftet "preketjenesten", "tjenesten med å lære evangeliet og meddele sakramentene" (art 5). Hvis man bruker ordet "embete" om denne tjenesten (slik Augustanas tyske tekst strengt tatt gjør), er det viktig å ikke forveksle det bibelske embetsbegrepet med tankeforestillinger knyttet til moderne "statsembeter" av den typen som f.eks Grunnlovens paragrafer 21 og 22 handler om. Grunntekstens greske begrep er nemlig "diakonia", som betyr "tjeneste" (Augustanas latinske tekst bruker "ministerium", som også har grunnbetydningen "tjeneste"). Tanken i 2Kor 5:18 er at Gud har gitt menigheten et tjenesteoppdrag som skal stå i forsoningsbudskapets tjeneste. Hele menigheten har fått dette oppdraget og bærer ansvaret for det. "Forlikelsens tjeneste" omfatter både den faste tjenesten i lokale menigheter, den omreisende forkynnerens tjeneste på sted etter sted og tjenesten under misjonens verdensvide sikte. Menighetene skal kalle og velsigne skikkede menn til å gå inn i denne tjenesten på fulltid og på alles vegne.

 

2Kor 5:19 legger så til at "Gud la ordet om forlikelsen (eg: "forlikelsens ord") ned i oss". Her sikter apostelen til Det nye testamentets ord. "Oss" betyr nemlig apostelen selv. At Gud la forlikelsens ord ned i apostelen, betyr at apostelens ord er inspirert av Gud - slik 2Tim 3:16 sier at GTs ord er. Til sammenligning: Forsoningen har gjort at efeser-menigheten er blitt Guds husfolk "oppbygde på apostlenes og profetenes grunnvoll" (dvs. på hele Bibelens grunnvoll), Ef 2:20. Dette viser oss hva som er det avgjørende kriteriet for all rett tjeneste i det som her kalles "forlikelsens tjeneste": at den er bygget på Bibelen, at den følger skriftprinsippet (se også Kol 1:23b, 25).

 

Kjerneinnholdet i forlikelsens tjeneste illustreres deretter meget klart i 2Kor 5:20: "Så er vi da sendebud (ambassadører, gresk: presbevein, "å gjøre sendemannstjeneste") i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud!" Det betyr at alle "forlikelses-tjenere" som i sannhet forkynner Guds ord til oss, har rett til å kalle mennesker til oppgjør med Gud med all den myndighet og autoritet som følger av det å være Guds og Kristi ambassadører og sendemenn.

 

3. I dogmatisk læremessig perspektiv gir dette skriftmaterialet grunnlag for å forstå forsoningen som et oppgjør Gud holder med seg selv og derigjennom med oss. Gud er hellig. Derfor reagerer han i vrede mot menneskenes synder. Vår vanhellighet og urettferdighet skaper fiendskap mellom oss og vår Gud. Men Gud er også kjærlighet. I kjærlighet går Gud i Sønnen Jesus Kristus sin egen vrede i møte og tar vredens syndestraff på seg i stedet for å la den ramme oss. Gjennom Kristi stedforstredende straffelidelse skaper Gud derfor forsoning og forlik med mennesker som på grunn av synd var blitt hans fiender. Dette er altså forsoningslærens kjerneinnhold: "Min Gud er en forsonet Gud, min himmel er nå åpen."

 

 Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag As.


2. Hva sier Bibelen om: Fortapelsen

Fortapelsen - er en tilstand etter den endelige dom, motsetning til evig liv, salighet. Fortapelse er da en av utgangene av dommen og medfører utsondring og evig atskillelse fra det nye skaperverk som de frikjente får del i gjennom den endelige forløsning.

Tanken på den evige straffelidelse har for mange vært vanskelig å forene med forestillingen om Guds kjærlighet, og man har tenkt seg andre utganger enn fortapelsen for den som ikke blir frikjent i dommen: apokatástasis eller annihilasjonen - dvs gjenopprettelse eller tilintetgjørelse. Som belegg for begge disse forestillinger anføres gjerne 1Kor 15:28. Imidlertid er Bibelens tale klar og utvetydig når det gjelder den dobbelte utgang av dommen: evig liv og evig fortapelse eller evig død, Matt 25:41, 46. Joh 3:36. 2Tess 1:9 m.fl..

I læren om fortapelsen går det klart fram at det er på grunn av menneskets synd og skyld at dommen felles, Rom 2:5-6. Dommen blir da en forlengelse av det liv man levde under Guds vrede allerede i dette liv. Men den viktigste domsgrunn har med innstillingen til Kristus å gjøre: det er på grunn av ens forhold til Frelseren en dømmes skyldig eller kjennes fri, noe som i sin tur har med den i troen tilregnede rettferdighet å gjøre, Rom 5:9. På samme måte som man altså kan regne seg frelst allerede i denne verden, kan man også tale om å leve i en fortapt stilling allerede her, under fornektelse av Kristus, forherdelsen mot kallet osv. Men tro og omvendelse i dette liv opphever fortapelsen og setter syndsforlatelse og frelse istedenfor. Denne mulighet faller bort i den endelige dom.

Det er maktpåliggende for Herren nettopp å frelse fra fortapelse. Og selv om frelsen alltid er hovedsak i Skriften, så er fortapelsen den mørke bakgrunn som frelsen tegnes mot. Det er grunnen til at tilstanden i den endelige fortapelse skildres med så mange både skremmende og malende uttrykk: den evige ild: Matt 25:41, sjøen som brenner med ild og svovel, Åp 21:8, mørket utenfor, gråte og skjære tenner, Matt 8:12. Målt mot den realitet som fortapelsen innebærer: den evige atskillelse fra Guds kjærlighet og godhet i det gjenopprettede skaperverk, blir bruken av selv de sterkeste bilder forståelig. Se Gehenna.

 Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS. 

Ingen mennesker er i utgangspunktet utvalgt til å gå fortapt

Guds ord lærer ingen utvelgelse til fortapelse. Tvert imot strir en slik tanke mot alt det Bibelen sier om Guds alminnelige frelsesvilje. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Gud ekskluderer ingen. For hvert eneste menneske som hører ordet om utvelgelse, står det skrevet: du, dere, vi. Ved sitt nådige ord inkluderer Gud. Det er mennesket som stundom i vantro ekskluderer seg selv, 1Pet 2:7-8: "De snubler ved sin vantro mot Ordet - til det er de også satt." Den siste setningen betyr ikke at de er bestemt til å snuble, men at vantro mot Ordet uvilkårlig vil føre snubling og fall med seg. I utvelgelsestanken møter vi Gud. Og på forunderlig vis forløser han i oss den tanken at vi er satt inn i en verden hvor det vi vet og forstår er for intet å regne mot det vi ikke vet og ikke forstår.

 Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

 

Matt 25:41: Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler.

Utallige ganger i livet her på jorden hadde Jesus sagt til dem: Kom hit!" Men de hadde sagt til han: "Gå fra meg!" Og nå kaller han dem "Dere som er forbannet." Han sier ikke: "Dere som er forbannet av min Far." Det er ikke Faderen i himmelen som har forbannet dem. Med sin vantro har de selv ført forbannelsen over seg.

Han viser dem bort til "den evige ild". Og det føyes til: "Som er beredt for djevelen og hans engler". Dette viser at han ikke opprinnelig hadde tenkt de skulle komme dit. Det er deres egen skyld at de kommer dit fordi de hadde valgt denne verden og dens fyrste i stedet for Jesus. Se også: Mark 9:48 og Åp 20:10


1. Hva sier Bibelen om: Anger

Anger - en ond følelse etter å ha gjort noe galt som en ønsker var ugjort, "den skrekk som jages inn i samvittigheten ved syndens erkjennelse" (Augustana, XII). Bibelens uttrykk er hebr. nãham, å sukke, sørge, trøste, vise medynk, forandre planer; og gr. metanoéõ, tenke annerledes, forandre mening og sinn til det bedre, omvende seg, angre. Ved samvittighetens anklage innser mennesket at det er dømt av Gud på grunn av en enkelt synd, eller hele sitt syndige vesen, Sal 51:7. Rom 7:24. Gjennom anger gir mennesket Gud rett i hans dom, Sal 51:6, og mennesket føler sorg over synden og frykt for Guds straff, en "bedrøvelse etter Guds sinn", 1Kor 7:10. "Denne samvittighetsnøden og sjeleangsten blir ikke like stor hos alle, men alle som kommer i rett forhold til Gud må smake noe av dette. Det syndige hjerte må kjenne seg knust og skjelve for Guds ord, Jes 66:2, før det kan ta imot evangeliets trøst. Det må først vite hva synd og Guds vrede er, før det kan ta sin tilflukt til Kristus." (Scriver). Denne angeren vil ikke uten videre lede til omvendelse, omvendt blir en først når en snur seg fra sin synd og vender seg til Kristus. Både Kain og Judas Iskariot angret sine synder, Matt 27:3ff. Bibelen taler også om Guds anger, 1Mos 6:6. 2Mos 32:14. 1Sam 15:11. Denne angeren er Guds vredes beslutning om ikke å la det onde få eksistere. Dette er altså en anger av en helt annen art enn menneskenes anger, 4Mos 23:19. Hos 13:14.

 

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.