Pinsemenigheten Betania Klavestadhaugen

UTVELGELSE

Utvelgelsestanken står sentralt i hele Skriften. I GT står utvelgelsen av gudsfolket Israel sentralt. I NT er det utvelgelsen av den nye pakts gudsfolk som er hovedsak. Tanken er nøye forbundet med de sentrale trossannhetene om nåde, tro, rettferdighet og frelse.

Ser vi på Skriften som helhet, brukes ordet i tre forskjellige betydninger:

1. Om Guds valg av Israel som hans eiendomsfolk, som er gitt privilegier og ansvar i denne spesielle tjenestefunksjon.

2. Om utvelgelse av enkeltmennesker til en helt bestemt tjeneste for Gud i hans åpenbaringshistorie.

3. Om Guds nådevalg i Kristus, Guds utvelgelse av mennesker til frelse og evig liv.

I GT finner vi ikke noe hovedord som helt svarer til vårt "utvelgelse". Men verbet for å velge ut er det hebraiske bahar. Grunnbetydningen er å se seg ut noe, foretrekke, velge noe framfor noe annet. Flere steder brukes ordet i ikke-teologisk betydning som vanlig omgangsspråk, det brukes med Gud som objekt, der mennesker velger Gud, hans vilje og vei, og - for det tredje - med Gud som subjekt, om Guds utvelgelse.

Om menneskets valg av Gud brukes ordet forholdsvis sjelden, Jos 24:15, 22. Vi merker oss at det sterkeste ord for Herrens utvelgelse av Israel også brukes om folkets valg av Herren som sin Gud. Det sier oss noe om at folkets eget valg ikke settes ut av betraktning. Et tydelig eksempel på denne tosidige bruk av ordet bahar er 2Sam 16:18, der ordet brukes både om folkets og Herrens valg av David til konge.

Den tredje gruppen er den altdominerende i GT. Vi hører om Guds utvelgelse av Israel som sitt folk, 5Mos 7:6, 7. 10:15. 14:2. Og vi hører om Herrens utvelgelse av Jerusalem. 1Kong 8:44, 48. 11:3, 32, 36. 14:21. 2Kong 21:7. 23:27. 2Krøn 6:6, 34, 38. 12:13. 33:7. Neh 1:9. Sak 3:2. Vi hører også om Herrens utvelgelse av folkets store ledere: Abraham, Neh 9:7; Moses, Sal 106:23; Aron, Sal 105:26 og David, Sal 78:70.

Herrens utvelgelse av Israel begynner med utvelgelsen av Abraham, Neh 9:7, og gjelder siden Abrahams ætt, det utvalgte folk. 5Mos 7:6-8. 14:2. Herrens utvelgelse av Israel er et nådevalg, da de selv ikke kunne påberope seg noen fortjeneste og verdighet. 5Mos 7:7. Det er i løftet om den kommende Messias at GTs utvelgelseslære har sitt utsping og sin rot. 1Mos 12:3. Hos 1:6-2:1. Og her sprenges alle nasjonale grenser, også hedningene er regnet med. Sml. Rom 9:25. Sammen med "Israels rest" skal hedningene søke til "Isais rotskudd". Jes 11:10.

I NT er vårt ord utvelgelse, det greske eklogê, avledet av verbet eklégesthai, velge seg ut. Oftest møter vi adjektivet eklektós, utvalgt. Ordene brukes også i NT sjelden om menneskets valg. Men det brukes om valg av menighetstjenere, Apg 6:5, av menighetsutsendinger, Apg 15:22, 25. Det mest kjente stedet er vel Luk 10:42, der det sies om Maria, at "hun har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne". Som Jesus selv er den utvalgte som Faderen har sendt til verden, Luk 9:35, så velger han ut sine apostler, Joh 6:70. 13:18. 15:16, 19.

"De utvalgte" er en benevnelse brukt også om det nytestamentlige gudsfolk. Synoptikerne bruker uttrykket i eschatologisk betydning, Matt 24:22. 24:24, 31. Luk 18:7.

NT taler klart om Guds frelsesvilje for alle mennesker, Matt 28:18ff. 3:16. 1Tim 2:4. Og Guds frelsesvilje går tilbake til hans evige rådslutning, Apg 2:23. 1Pet 1:20. Ef 1:9ff. Utvelgelsen av oss bestod i utvelgelsen av Kristus som vår frelser, Ef 1:4. Det er en dyp sammenheng med at vi er "forutbestemt til frelse" og Guds beslutning om å la sin Sønn gå inn i historien og sone vår synd. Guds forutbestemmelse virker verken mot eller uten vår vilje. I møte med den blir han oss enten til fall eller oppreisning.

Sammenfatning: Utvelgelsen er Guds eget verk til Guds egen ære, Tit 1:1. Ef 1:4, 6. Den skjer etter Guds forsett og hans viljes råd, Ef 1:11, etter hans forutviten, 1Pet 1:1-2. Det er en utvelgelse fra verden, Joh 15:19 og den forutsetter et nådevalg, Rom 11:5.

Kallets og utvelgelsens mysterium ble oppfattet av de første kristne som noe enkelt og fundamentalt, noe det ikke skal spekuleres i, men lovprises over, Ef 1:3ff. Ikke noe sted i NT tas det opp som et problem som må løses eller forstås av mennesketanken. Det stilles ikke opp noen motsetning mellom Guds suverene utvelgelse og hans universale frelsesvilje. At Guds utvelgelse skjedde i Kristus, utelukker ikke, men inneslutter vårt frie valg, Rom 8:28f, 9-11.

Guds ord lærer ingen utvelgelse til fortapelse. Tvert imot strir en slik tanke mot alt det Bibelen sier om Guds alminnelige frelsesvilje. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Gud ekskluderer ingen. For hvert eneste menneske som hører ordet om utvelgelse, står det skrevet: du, dere, vi. Ved sitt nådige ord inkluderer Gud. Det er mennesket som stundom i vantro ekskluderer seg selv, 1Pet 2:7-8: "De snubler ved sin vantro mot Ordet - til det er de også satt." Den siste setningen betyr ikke at de er bestemt til å snuble, men at vantro mot Ordet uvilkårlig vil føre snubling og fall med seg. I utvelgelsestanken møter vi Gud. Og på forunderlig vis forløser han i oss den tanken at vi er satt inn i en verden hvor det vi vet og forstår er for intet å regne mot det vi ikke vet og ikke forstår.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

Rom 6:14: For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

Rom 6:14: For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.

NÅDE

Nåde - (adj.: nådig). I norsk dagligtale brukes n. i to betydninger: 1. Om nedsettelse eller ettergivelse av straff]. 2. Om en særlig utrustning eller evne (eks.: "kunstner av Guds nåde" - "en benådet musiker"). Den siste bruk av ordet er opptatt i dagligtalen fra bibel-språket. Se nådegave. I GT brukes tre forskj. ord med nesten samme bet.: hen, hæsæd og rahamim. Mens hen har den mest almenne betydning, som oftest overs. med nåde (f.eks. 1Mos 6:8), brukes hæsed - gjerne overs. med miskunn - ofte i forbindelse med ordet pakt, som uttrykk for Guds miskunn og troskap som paktsgrunnlag, 5Mos 7:12. Sal 106:45. Rahamim angir mer den følelsesmessige siden, og blir som oftest oversatt med barmhjertighet (Sal 103:13 - verbet av samme ordstamme oversatt med forbarme). Ordets bakgrunn er den orientalske samfunnsorden, hvor det hersket en ekstrem klasseforskjell, sett ut fra vår tid. De rike og mektige kunne ha uinnskrenket makt over sine familiemedlemmer, tjenere og undersåtter. Ordet brukes da om den oppmerksomhet og velvilje fra herskerens side som kunne bli en underordnet til del, Sal 123:2. N. forøvrig på det medmenneskelige plan, Est 4:8. 5:2. Rut 2:2, 10. Som en levning fra feudal-tiden kan ordet ennå brukes i tiltale til høye personer (konge, pave, osv.: Deres Nåde).

Grunnordet for n. i NT er charis (gresk), som har bet. gunst, velvilje, takknemlighet. I GT og NT heves ordet til et sentralbegrep om forholdet mellom Gud og mennesker, og om Guds vesen (adj. nådig og barmhjertig). Bibelteologisk får ordet en stigning i innholdsfylde gjennom frelseshistorien, fram til den endelige åpenbaring i Jesus. Sin fulle bibelske bet. får ordet i Rom 5:12-21 ("Romerbrevets høydepunkt" (Ø. Andersen), hvor Adam og Kristus stilles opp mot hverandre, og parallelt: synd og nåde. Overhode får det bibelske n.-begrep sin innholdsfylde i forhold til motstående begrep (se ndfr.). Skjematisk kan n. i frelseshistoriens forskj. pakter fremstilles slik:

1. Noah/Noah-pakten: n. universell (dvs. med ubegrenset gyldighet, gjelder alle)/ubetinget/ livsoppholdende (altså på skapelsens plan, se også Matt 5:45. Noah likevel frelst ved tro, Heb 11:7; arken som motbilde til dåpen, 1Pet 3:20-21).

2. Abraham/omskjærelses- pakten: n. utvelgende (dvs. med begrenset gyldighet, gjelder Abrahams ætt)/ ubetinget/ frelsende (med løfte om universell frelse, 1Mos 12:3).

3. Moses/Sinai-pakten: n. utvelgende/ betinget/ frelsende (Sinai-pakten en lov-pakt, i motsetning til de to foregående, [5Mos 28:1-2).

4. Kristus/Golgata-pakten: n. både universell og utvelgende (de som tror)/ ubetinget/ både frelsende og ny-skapende, Ef 1:3-14. Kol 1:15-20. I GT forekommer n. og paral. uttr. (miskunn, barmhjertighet) særlig i Salmene. Jesus brukte ikke ordet i sin fork., se dog Luk 4:19 og Luk 18:13. Jesu forkynnelse var likevel en nåde-forkynnelse tvers igjennom (f.eks. liknelsene, Luk.15,1-32. 18:9-14), understreket av hans handlinger, hvor han særlig tok seg av de utstøtte og foraktede. Det er vanlig i bibel-teologien å regne begrepene Guds rike/himmelriket i Jesu forkynnelse som parallelle begreper til nåde. I Joh 1:16 betegner nåden den nye tidshusholdning i frelseshistorien, i mots. til lovens tid (Jesus i mots. til Moses, nåden i mots. til loven. Se også til dette Luk 4:19. Jes 61:1-2). I 1Joh kan ordet kjærlighet sies å være et parallelt begrep til n. I Paulus´ fork. og lære utvikles nådebegrepet til det sentrale og bærende begrep både i Guds-bildet og frelsesforståelsen. I begge henseender griper Paulus tilbake til GT. P. setter nåden opp mot loven, Gal 3:18. 5:4, mot vreden, Ef.2,1-10. Sal 30:6, og mot synden, Rom 5:12-21. Det bibelske n.-begrep kan overhode ikke forståes og forkynnes rett uten i sammenheng med disse motsvarende begreper. Vrede/nåde betegner Guds uransakelige vesen, synd/nåde betegner den spenningsfylte skapte virkelighet etter syndefallet. Rom 5:12-21 utgjør høydepunktet i den bibelske frelses-orståelse, med etterfølgende utdypning i Rom 8, hvor ordet n. ikke forekommer, men hvor hele den paulinske og bibelske frelsesforståelse munner ut i uttrykket Guds kjærlighet i Jesus Kristus, Rom 8:39. Dette uttrykket kan stå som en def. av ordet n. i Bibelen. Nåde betegner etter dette dybden i Guds vesen som godhet og kjærlighet, rettet både mot menneskeheten, Joh 3:16, og det enkelte menneske, Jes 57:15, og hans handling i historien som en himmelens rednings-aksjon for det falne og fortapte menneske, Luk 19:10. Matt 20:28. 1Joh 4:10. N. kan sammenfattende uttrykke hele evangeliets budskap, Apg 20:24: " - Guds nådes evangelium". Det helt sentrale ved det bibelske n.-begrep er

1. den ekslusive tilknytning til Jesus Kristus (n. betegnes som Jesu Kristi n., Rom 5:15. 16:20. 2Kor 8:9. Gal 1:6. 2Tess 1:12. 2Tim 1:9.

2. dens ubetingede karakter, Rom 5 og Ef 2. I 2Mos 33:19 uttrykkes sammenhengen mellom n. og Guds utvelgelse, se også Rom 9.

Først i forb. med utvelgelsestanken blir n.s ubetingede karakter åpenbar i all sin radikalitet. Selv om n. dypest sett beror på Guds utvelgelse, kan mennesker likevel forkaste n., Gal 2:21; falle ut av n., Gal 5:4; forspille n., Heb 12:15. Når det tales om å vokse i n., knyttes dette til kjennskap til Jesus, 2Pet 3:18. Nåde el. beslektede ord kan også forekomme innen andre religioner, og på alment/eksistens-filosofisk grunnlag. Men det bibelske nådebegrep vil skille seg ut ved de to ovennevnte forhold: nåden dypest sett begrunnet i Jesu person og verk, og nådens helt ubetingede karakter, uavhengig av enhver menneskelig egenskap eller gjerning. I oldkirken utviklet Pelagius en lære hvoretter n. ble gjort avhengig av menneskers medvirkning, den såkalte pelagianismen, som ble avvist som vranglære. Fra protestantisk ståsted betydde reformasjonen ved Luther en renselse av n.-begrepet, i forhold til den institusjonalisering av nåden som hadde skjedd i den rom.-katolske kirke, med sitt grelleste uttrykk i avlatshandelen, hvor nåden så og si ble gjort til gjenstand for kjøp og salg. I den lutherske ortodoksi ble nådens objektive side fokusert, og nådetilegnelsen sterkt knyttet til nådemidlene. Den pietistiske vekkelse (på anglikansk grunn: den metodistiske) vektla mer nådens virkninger hos de troende. Hauge-vekkelsen (H. N. Hauge/ haugianismen) var i utgangspunktet en pietistisk vekkelse med vekt på det inderliggjorte trosliv, samt på nådegavenes frie løp, men fikk hos grupper og personer etter hvert et lovisk preg, hvor pietismens frelsensorden nærmest ble en ny lov, som betingelse for å erverve nåden. Rosenius og den rosenianske vekkelse kom som en nødvendig reaksjon. Rosenius fremhevet i sine skrifter nådens ubetingede karakter, i nær tilknytning til Luthers lære og forkynnelse (den frie nåde, "På nåden i Guds hjerte -"). Rosenius er den enkeltperson som har øvet sterkest innflytelse på den praktiske evangelieforkynnelsen i Norden gjennom de siste 150 år, og det ikke minst gjennom klargjøringen av det bibelske nådebegrep.

Kilde: Lundes Bibelleksikon, gjengitt med tillatelse av Lunde Forlag AS.

Del denne siden